23.oktober

20.10.22

Kjære venner!

Dette bare for å minne dere på at søndag som kommer er det innsamling til Leger uten grenser. Så hvis det ikke kommer noen børsebærer til deg, kan du se på Vipps eller sende penger til konto: 50100547500. Jeg tror på denne organisasjonen som sender idealistiske leger rundt i verden hvor krig eller sult fins. Det hjelper litt på min samvittighet å støtte dem.

Men jeg kan ikke slutte før jeg har fortalt om en god bok! 

Kerstin Ekman "Hendelser ved vann". Fant boka en dag jeg drev rundt på en bokhandel i påvente av en tannlegetime. Da jeg så den hadde kommet ut i 1993 og hadde fått Nordisk råds litteraturpris, ble jeg nysgjerrig. Hvordan har den gått meg forbi? Så jeg startet å lese med stor iver. Det ble en sterk opplevelse. Boken er en kriminalroman, men den er så mye mer. 

Det skjer to mord i et lite samfunn nord i Sverige. En ung kvinne med et lite barn, prøver å finne et avtalt sted i skogen, men så finner de drepte i et telt, like etter løper en ung mørk mann forbi på stien. De har prøvd å gjemme seg, men kvinnen har sett mannen.

Det går 18 år uten at noen morder en funnet. Da ser plutselig kvinnen mannen som løp forbi på stien. Vi har imidlertid blitt godt kjent med mange av innbyggerne i det lille samfunnet.og hvordan mordene har påvirket deres liv. Boken er drivende god. 

En Nobelprisvinner

13.10.22

Kjære venner!

Jeg ble oppriktig glad da jeg hørte at Annie Ernaux fikk Nobles litteraturpris. Hun er 2 år yngre enn meg, fransk og kvinne. Da jeg leste boken hennes "Årene" ble jeg begeistret. hun beskriver tiden som vi har levd sammen på en flott måte, fra 2. verdenskrig til begynnelsen av 2000 tallet. Jeg tenkte at vi har opplevd det samme, hun ble nesten som en venn. Jeg har selv skrevet en selvbiografi, den er bare for familie og venner. Hadde jeg lest Ernaux bok først hadde nok jeg nølt med å skrive min bok. Hun skriver bare så godt og levende. Hun har også skrevet "Far  - En kvinne". Det har også jeg prøvd på. Hun er makaløs. Den tredje boken jeg har lest er "Hendelsen". Det var da hun som ung student tok abort. Vi var unge før p-pillen, jeg var redd og tok ingen sjanser, mens hun måtte gjennom den skammen enhver kvinne ble påført ved en abort. Noen av dere har kanskje sett filmen som nettopp gikk på norske kinoer. Jeg var sammen med henne gjennom hele boken. En viktig forfatter, hun fortjener prisen

Høst

06.10.22

Kjære venner!

Da jeg tittet ut av vinduet mitt i dag var det rødlig sol og trærne lyste i de vakreste farger. Jeg som syns trærne for tiden vokser alt for mye, to meter i året, glemte det helt. 

I dag vil jeg fortelle om Jon Kalman Stefanssons bok "Stjernenes knitring". Jeg har tidligere skrevet om islandsk litteratur her. Den er veldig spennende og islendingere er et lesende folk, og dessuten bodde jeg på Island i mine unge år som stipendiat og ble veldig glad i landet. 

Da jeg leste Jon Kalmars bok "Gutten", ble jeg trollbundet, så da jeg fant denne boken måtte jeg bare kjøpe og lese. Denne gangen er gutten 7 år. Han forteller selv. Forfatteren har klart å skrive fra en liten gutts ståsted, med hans øyne og erfaringer. Jeg ble overbevist. Alle vet at selv om foreldre prøver å skjule problemer for barna, krangling, økonomiske plager m.m. merker barna det straks, og prøver å hjelpe så godt de kan og beskytte foreldrene for noe de egentlig ikke vet. Det blir et selvpålagt ansvar som barn helst skal slippe.- De barna som opplever krig, selv om foreldre prøver å beskytte dem, det hjelper ikke barna forstår og tar ansvar. - Jeg som krigsbarn fra 2.verdenskrig vil alltid ha med meg krigen. Det er derfor jeg bekymrer meg for Ukrainas barn. 

Alt dette er tanker som dukket opp da jeg leste "Stjernenes knitring". Denne guttens opservasjoner og blikk ut i verden  var det som inspirerte meg til denne bloggen. 

Forfatteren er stor både i hjemlandet og ute. Merk dere forfatterens navn. 

Høsten er her

29,09.22

Kjære venner!

Ja, nå er høsten her og jeg har badet for siste gang i år. Det var nemlig bare 12 grader i vannet. Litt kaldt kan man si. Men nå begynner strikkesesong. Jeg har allerede fått bestillinger på varme gensere. Regner med at temeraturen i mange hjem settes ned grunnet strømprisene. Det er ok for jeg elsker å strikke noe som brukes. I den forbindelse var jeg på bok kafé i går og hørte Erlend Loe lese fra sin siste bok. Han forteller selvfølgelig humoristisk om hvor farlig det er å bruke bomull, selv to lag når man skal på tur på fjellet og det regner, da fryser man ihjel! Gled dere til siste boka hans: Jæger og Junker; tror jeg den det. Gled dere jeg skal holde dere orientert om flere nye bøker.

Karitas

Kjære venner!

Med mye problemer med bloggen prøver jeg igjen. Jeg prøver kort å fortelle litt om boken til islandske Kristen Marja Baldursdottir. Boke heter Karitas. Boken er om en ung kvinne som drømmer om å bli kunstner, malerinne. Det er ikke enkelt når kjærligheten slår til og barn strømmer på. Boken ahndler om et kunstnersind, den er skrevet på en nær og fin måte. Jeg leste samtidig Et eget rom av Virginia Wolf. Hun forteller at skal du være kvinnelig dikter må du ha et eget rom og penger. 

Personligheten din

Søndag 11,september 

Kjære venner!

Idag er det enda litt sommer, har iallfall badet. Det er sikkert lurt, tror jeg. 

Men til saken. Jeg var er tur på byen med Aud, en oppegående kvinne, Hun fortalte at mannen hennes, Paul var igang med å skrive bok om personlighet. Jeg ble veldig nysgjerrig. Hvordan kunne han finne på det. Har tenkt, googlet og tenkt. Jeg vil dele med dere litt av hva jeg funnet ut.

Det skal være 5 personlighetstrekk: 1. Åpenhet. 2. Planmessighet. 3.Utadvendthet (ekstroversjon) 4. Omgjenngelighet 5. nevrotisme/Stabilitet.

Personlighet er definert slik: De stabile individuelle forskjellene - hvordan mennesker tenker, handler og føler på tvers av forskjellige situasjoner.

Aud mente at hun hadde forandret noe på sin personlighet. Etter litt ettertanke kunne jeg ikke se noe forandring på meg selv. Jeg er like" vimsete", som Pål kalte meg, selv om jeg som gammel prøver med faste rutiner å følge min plan om å holde meg frisk og være til nytte. Jeg prøver i alle fall.Treffer jeg gamle venner fra barndommen, syns jeg kjenner dem slik de var, åpen eller lukket, glad eller nedtrykt. 

Men det gir mye og det er spennende å lete etter seg selv, syns jeg. 

STRØM OG SOLIDARITET

1.sept.2022

Kjære venner!

I dag må jeg skrive litt om krigen som stadig foregår. Putin holder på, stenger og åpner gasskraner. Europa er i krig, selv om det går mest utover Ukrainas befolkning. Vi klager over dyr strømregninger, dyrere mat og bensin. Vi er med i krigen. 

Det jeg egentlig ville nevne var en reise til England da jeg var 15 år, Coronations year, Elisabeth ble kronet, 1952. Jeg bodde hos en pennevenninne som het Rachel Gregory. Faren var professor i Biologi, han var en koselig og hyggelig mann. Men det som var så underlig for meg var strømsparing. Det viktigste jeg kunne gjøre de to ukene jeg bodde hos dem var å slå av lyset når jeg gikk ut av et rom. Alt dette har gått i glemmeboka, inntil for 1/2 år siden. Nå syns jeg det er en enkel ide at vi alle slår av lyset når vi forlater et rom. Vi har i alle år vært så godt vant med elekrisiteten som har vært så billig. Vi kan hjelpe resten av Europa med srtøm og gass. Er dere enige?

Sensommer

Kjære venner!

Har vært på hytta på Norefjell. Herlig! Bær i bøtter og spann, kantareller og sol. Alt var så fint. Så startet jeg på Gert Nygårdshaugs bok Den grønne øye. For å si det pent, han forstyrret idyllen. Boka handler om Hans Solon, som rømmer fra en utdødd vingård ved Bodensjøen i Østerriket langt avsted til en øde strand i syd. Det nevnes med en bemerkning at båtflyktningne strandet der, eller kom iland revet istykker av brenningene. Han finner en berghule han kan bo i. Han skal måle dagtempratur og vannstand, helt vitenskaplig. Vannmangel og varme har ført til at nærmeste landsby er utdødd. Det er  starten på boken. Jeg leste ut boken i håp om at alt skulle gå bra, men det kunne den jo ikke. 

Vil jeg ikke se eller vil jeg bare nyte tiden som er tilbake for meg?  

Sommeren er her

18.07.22

Kjære venner!

Sommeren er over oss og lesetid for late dager. Jeg har i en uke prøvd ålese å en bok. Den har fått Booker prize 2019. Den skal handle om det virkelige liv og det som fins på internett. Det er nok riktig, men etter en halv side detter jeg ut, for meg ukjente ord og uttrykk får meg til å tenke på noe annet. Hva er grunnen til at boken absolutt ikke fenger meg? Jeg har nok noe sommerstemning i meg og krigen i Ukraina plager meg. (kan de ikke slutte den redselfulle krigen!!). Alltså trenger jeg noe enklere å fokusere på. 

Jeg har derfor satt igang med Jon Fosses bok "Eg er en annan" fra Septologien hans. Jeg nyter å lese Fosse. Setningene flyter av sted som musikk for meg. Den handler ikke om så mye, den bare flyter avstad og jeg klarer liksom ikke å legge den fra meg. Nå er han jo en av våre store forfattere i dag så det er kanskje ikke så rart at liker å lese ham. Jeg håper å ha gitt dere en god ide.

Problemer kan løses

26.6.22

Kjære venner!

En herlig sommerdag. Bading , tur og en liten hyggestund med god met og kjære barn og barnebarn. Livet kan ikke være bedre. Nå er stunden å få orden på denne bloggen. Anne Sofie fikser, et av mine barnebarn..

problemer

22.6.22

Kjære venner!

Jeg har rota mye med bloggen de siste dagene. Nå prøver jeg igjen. Dette er bare et nytt forsøk

Karitas En kunstnersjel

21.juni 2022.

Kjære venner!

I dag vil jeg fortelle om en fantastisk bok jeg nettopp leste. Det er en islandsk forfatter som har skrevet den. Som noen vet, var jeg på Island som student og jeg elsker landet, hvor så mange elsker å lese. Forfatteren er en kvinne og hun heter Kristin Maria Baldursdottir og boka heter "Karitas". Den kom ut på norsk for noen år siden, men jeg ble kjent med den via min datter Gunnhild. 

Boken handler om en familie på seks barn og en mor, som etter at hennes mann dør bestemmer hun seg for å ta ungene med på en lang båttur langs Islands kyst til nærmeste by, slik at barna skal få skolegang. De er fattige, men moren vet at hun kan vaske og sy så da må alt ordne seg. Dette er under første verdenskrig, ikke alle på den tiden var så sikker på at skolegang var nødvendig. Så begynnelsen på boka var frisk, - vi setter alle kluter til! - Etterhvert dukker Karitas opp som bokas hovedperson. Hun har mange evner og allerede før pappaen døde skjønte han at hun var flink å tegne og gav henne den første tegneblokken. Hun var vel kanskje fem år da hun mistet faren. Ved siden av skolegang må barna jobbe. Karitas får jobb hos en eksentrisk dame som maler litt. Det ble øyenåpner for Karitas, og hun får også hjelp til å komme på kunstskole i København av denne eksentriske damen. Det er vel slik at man skal ha litt flaks i livet. Livet til en kunstner er en berg og dalbane, frihet kan mangle og kjærlighet kan skape mye besvær. 

Boka er drivende godt skrevet og jeg anbefaler alle som har en kunstner i magen eller er kunstelsker som meg,  til å lese boka.

Blomsterdalen

19.05.22

Kjære venner!

Nå er frihetsdagen og nasjonaldagen over med masse glede og optimisme og hverdagen er tilbake med alt livet kan gi. 

Siste melding nå er at kromprins Håkon og Vegard Ulvang og noen fra Polarinstituttet i Tromsø skal gå over Grønlandsisen for forskning og hedring av Fridjof Nansen som vandret der i 1888. Det hørtes spennende ut.

Plutselig husket jeg juleaften 1945, da samlet min kjære mor min bror Helge 6 år og meg 8 år på fanget og leste fra nettopp Fridjof Nansens bok "På ski over Grønland". Noen kan lure på hvorfor hun gjorde det? Jeg vet ikke, men husker det godt. Kanskje var det for å ha vår far med på juleaften. Han satt på Krøkebærsletta utenfor Tromsø og hun visste at han satte Nansen veldig høyt som mennske og sportsmann, og han hadde ønske om at vi skulle bli glad naturen og få skiglede.

Imidlertid har jeg lest"Blomsterdalen" av Niviaq Korneliussen, en 32 år gammel grønlandsk hvinne. Jeg begynte å lese med glede for tittelen lovet godt. Men det var det ikke. Hun forteller om ungdom uten fremtidshåp og ser som eneste mulighet å gjøre slutt på livet sitt. For meg var boka et rop om hjelp for seg og sine venner. Ja, boka gikk rett under huden på meg. Fikk lyst til å hjelpe dem, men hva kan jeg gjære, 85 år gammel dame. Men så tenker jeg at kanskje kromprinsen og Ulvang, som jeg tror begge har empati, gir seg tid mens de har mulighet til å samle ungdommen og gi dem håp og fortelle dem om hvor stolt de kan være av sitt fantastiske natur. Få dem til å kjempe for frihet for når isen sakte blir borte kommer fjell og metaller frem. 

La dem få gå over isen i følge med TV og for miljøet, Alt det er viktig. God tur.

Å vanne blomster om kvelden

5.mai 2022

Kjære venner!

Valerie Perrins bok "Å vanne blomster om kvelden" var det min datter Gunnhild som med en engelsk utgave kom til meg og sa: "Denne vil du like veldig godt".Det har jeg og mange med meg allerede gjort, og den skal nå utarbeides som en TV-serie. Jeg traff denne forfatterinnen på bokmøte sist tirdag. Der fikk vi vite at hun startet som filmforfatter. Da skjønte jeg, noe jeg ikke forsto da jeg leste boka, nemlig at hun beskriver scener i fortellingen. Boka handler om håp og tro på kjærligheten. Hovedpersonene er Violette og Phillippe som møtes og gifter seg. Forfatteren fortalte at hun så begge personene som like viktige i fortellingen, men deres skjebne ble forskjellige. Det så jeg ikke straks, men i ettertid forstår jeg. Boka er ikke vanskelig å lese men den er så rik på tanker og handliger at jeg sier:" Les med nysgjerrighet og åpenhet".

Påsken er over

21.04.22

Kjære venner!

Ja, nå er påsken over, og med masse godt vær har vi fått nye krefter. 

Vi er alle påvirket av krigen som stadig står på i Ukraina. Jeg har vært i Øst-Berlin i påsken og er overrasket over deres engasjement for Ukraina. I den lille byen jeg bodde hadde russerne 4.mai 1945 kommet inn og drept og voldtatt. I den lille kirken hvor disse menneskene hadde sin minneplate var kirken igang med konset og salg av små smykker til inntekt for Ukraina, og inne i Berlin senter var det store bannere i gult og blått flere steder.. I Russland er 9.mai 1945 frihetsdag, Jeg feirer 8.mai som er vår frihetsdag. Jeg var den dagen nesten 8 år. 

Jeg kjenner to menn som var sterkt interessert i Lenins litteratur i 70-årene, og det er de fremdeles. Så jeg spør dem: "Hvor står det hos Lenin at det er riktig og rett til å innvadere andre land".. Har enda ikke fått svar!. Til slutt håper jeg at dere vil sende litt penger til Leger uten grenser, de går nå inn med medisiner og hjelp. Konto: 50100547500 Ukraina.

8.MAI 1945

31.03.22

Kjære venner!

Da jeg tok inn Aftenposten idag, fallt mine øyne på følgene ord: "Gi ham våpen. Og bidrag til å bygge opp landet. Og et 17.mai-tog."

Nei, sier jeg, ikke bare 17.mai men et 8.mai. Den dagen  er for meg større og viktigere enn 17.mai. 8.mai 1945 kom freden til Norge. De voksne ble så glade og da ble vi barn det også. Vi gikk Fredsmarsjen i elendige sko men med masse stolthet. 17.mai er en dag som en romantisk gruppe med Henrik Wergeland i spissen startet rundt 1837. Jeg er som alle som kjenner meg vet, veldig glad i Dagen, men 8.mai har en sterkere markering for frihet. La oss håpe og drømme for at krigen i Ukraina er slutt når 8.mai nærmer seg! 

Skjebne eller valg

25.03.22

Kjære venner!

I dag vil jeg prøve å skrive om skjebne kontra valg. Er vi født med en bestemt skjebne eller består livet vårt av selvstendige valg?

Jeg er nettopp ferdig med boka"Crossroad" av Jonathan Franzen. Jeg har lest den med stor interesse. Forfatteren forteller om en familie på seks, to voksene og 4 barn, tre av den ungdommer. Handlingen begynner noen dager før jul skal feires. Vi blir kjent med de forskjellige familiemedlemmene på en beskrivende måte, slik at jeg føler jeg kjenner typene. De er alle opptatte i sin verden og så tar de alle valg som kommer til å påvirke familien sterkt. Avgjørelsene tar de i affeksjon eller lidenskaplig. Ingen tenker på julas tid for refleksjon. 

Jeg lærte en gang av antroposofene at veikryss (veivalg) dukker opp stadig i et menneskes liv og vi må ta valg store og små! Eller er det så at vår skjebne er bestemt om vi vil eller ikke? Min mor sa alltid at hvis vi var sinte skulle vi telle til ti før vi gjorde noe som helst. Eller skulle vi sove på det en natt før beslutning skulle tas. Når jeg ser tilbake på mitt liv må jeg tilstå at mange gang har jeg handlet alt for raskt. Men det har gitt meg mitt liv på godt og vondt. Jeg har jo Putins valg stadig i mine tanker, han må jo angre etter hvert.

Tanker i en mørk tid 4

Torsdag 17.03.22

Kjære venner!

Krigen raser fortsatt i Ukraina og vi alle holder pusten. Sist søndag tok jeg toget til Oslo for å se en kunstutstilling. Det har sånn god innvirkning på meg å se kunst. Denne gangen gledet jeg meg for jeg trodde det var Bjertnæs, vet egentlig ikke hvorfor jeg trodde det. Det var nemlig Odd Nerdrums store jubileumsutstilling som var på gang. Det var dempet belysning i lokalet og de gyldne fargene kom godt frem. Lerretene var svært store og bød på en estetisk opplevelse. Utstillingen heter: "You see we are Blind". Min blindhet varte ikke lenge. Plutselig var jeg på slagmarken i utbombete Ukraina. Bildene der de hang gav meg sjokk, jeg ble svimmel og etter en kort stund måtte jeg bare ut. Nerdrum er en av våre store nålevende malere, men for meg ble hans bilder for sterke. Tankene mine malte om igjen og om igjen. Om natten våknet jeg med en god ide, tenk om utstillingen ble montert i Putins palass og han ble tvunget til å sitte å se på bildene, da ville han avsutte krigen straks!? Ideen var god fant jeg ut, og sovnet rolig. igjen

Tanker i en mørk tid 3

Torsdag 10.03.22

Kjære venner!

Krigen fortsetter, bare elendighet! Jeg tenker på barna. Min familie evakuerte høsten 1944 til et lite sted i Lofoten. En vennlig mann tok oss inn.  Men det som skjer med barn, er at de syns det er spennende med  flytting, men det er ikke bra for dem. Det vanlige livet de har hatt med måltider, legging om kvelden og lek blir forstyrret og etterhvert ser de alle de voksnes bekymrede fjes.Det ble ingen skolegang for meg for jeg fikk alle de sykdommer som kunne dukke opp da flyktningene fra Finmark kom, de som hadde bodd i fjellhuler og ishus mens tyskerne brendte husene deres ned.  Jeg husker godt. Så nå har jeg ringt kommunen min og bedt om å få flykninger hjem til meg. Vet ikke om de syns jeg er for gammel eller at de velger å bruke hoteller og flykning mottak. Jeg tror barn vil like et vanlig hjem og et "bestemorfang". Ja, jeg tror at mine tanker går til barna, de uskyldige barna. 

Tanker i en mørk tid 2

3.mars 2022

Kjære venner!

Tiden går og krigen fortsetter. Jeg tenker på at Sovjetunionen, Russland var en sterk medhjelper til å vinne 2. verdenskrig. De ble sultet ut og mistet mange mennesker, men de sto ved vår side. Vi som nordmenn er veldig stolte av landet vårt, det tror jeg sikkert at russerne også er. Det må de være, ellers er det uutholdelig å være borger av et land.

For de få av oss som enda lever etter 2.verdenskrig, er det som uhyggen og angsten kommer tilbake. I natt drømte jeg at Merkel dukket opp og snakket Putin til fornuft! Jeg ser bare gamle menn ved forhandlingsbordet ved Hviterusslands grenser! Jeg bare håper at Vesten gjør det rette nå, så det ikke blir en ny verdenskrig på Europas jord. 

Jeg sier som andre sier; Mine tanker går til Ukraina og menneskene der.

Tanker i en mørk tid

Torsdag 24.02.22

Kjære venner!

Jeg våknet med en bekymringsmeldig i radioen. Jeg er bekymret for Ukraina. Jeg har vært der flere ganger, og for meg er det et land med mange kirker og vennlige mennesker. For meg virket det som ukrainerne og russerne levde  godt med hverandre. Jeg har nok ikke gått godt nok inn i problemene! 

Jeg holder på å skrive litt om alle bøkene jeg fikk til jul , og idag kom turen til Trude Teige sin bok : Mormor danset i regnet. Den handler om krigens virkning på genrasjon etter generasjon. Vi diskuterte den i et forum av seks kvinner, en av bulgarsk opprinnelse, en tysk og et barn av en nasist og tre andre kvinner. Boken handlet om tiden etter krigen for en ung norsk kvinne som giftet seg med sin store kjærlighet og flyttet til Tyskland med han for å slippe unna folkehatet i Norge. Historien var brutal, de bosatte seg i Øst_Tyskland hvor plutselig russerne stormet inn. Menneskene kan bli hatske og hensynløse når de har levd i krig!

Diskusjonen i forumet var svært engasjerende. Boka fikk høye skår fordi den så krigen fra forskjellige sider, alle hadde ansvar for alt det forferdelige som hendte! Jeg har ikke mere å si. Tankene mine er urolige. 

Bitcoin og litt kjærlighet

Torsdag 17 februar

Kjære venner!

Min plan er å skrive om de ti bøkene jeg fikk til jul, men slik blir det ikke. Etter en slitsom uke, ville jeg til byen å se på kunst i går. Det ble en gledelig og styrkende opplevelse. Først dro jeg til Fine art. Der visste jeg at Jonny Hurts hadde utstilling. Bare å komme inn i lokalene å se fargesprakende gjenstanger og bilder, gjorde meg øyeblikkelig glad. Kunstneren er et oppkomme av energi og skaperglede. Det var bilder, store og små, noen blinket og noen var tredimensjonale. Skulpurer og andre gjenstander viste masse kreativitet. Bare gå og se selv. Neste post på programmet var en kopp kaffe. Etterpå gikk turen til Astrup Fearnley museet. Der ventet en utstilling med navn Information (today).

Her viser de til  "at om vi vil eller ikke er vi omringet. Det er umulig å slippe unna den uavbrutte strømmen av informasjon som driver den databaserte kapitalismen på 2000-tallet."  Er dette kunst tenkte jeg og så enkelte verk på store flater. Jeg gikk raskt rundt, så ingen som kunne opplyse meg. Til slutt kom jeg i et mørkt rom hvor det ble vist trekanals videoinstallasjon. Det satt en del ungdom der så det ante meg at dette måtte være noe jeg skulle virkelig sette meg inn i. Her var det video av utvinning av kryptovaluta (som bruker rundt sytti prosent av verdens datakraft) og så var det bilder av etniske minoriteter på det sørøstasiatiske høyland, som har problemer med sine myndigheter. Her ser vi også flotte dronebilder, som jeg kunne se, store kraftverk. I denne videoen vises uvirkelige., men opplysende forbindelser mellom energi og informasjon. Tenk å få oppleve Liu Chuangs fantastiske installasjon, og selv få leve å prøve å følge med på hva som skjer. 

Hvem er de aupairene

Lørdag 5.02.22

Kjære venner!

Sitter og titter på OL. Det er skrekkeligkaldt i Kina, og løperne sliter. Men hvilket luksusliv de har. De blir alle sett og beundret. 

Jeg har lest en bok om Nisha fra Sri Lanka. Hun er aupair på Krypos, nær Nicosia. Forfatteren er Christy Lefteri og boka heter "Songbird". Nå vil jeg fortelle og tenke sammen med dere om Nisha som må reise fra sitt lille barn for å passe lille Aliki. Hun er blitt alene og skjønner at hun ikke kan ta vare på seg og sitt lille barn i Shi Lanka.

Historien om aupairer har vi lest mye om i Norge, men denne historien om en slik skjebne er så sårt og varmt fortalt. Disse jentene fra østens land, vakre, vennlige og fattige tar vare på våre barn, vasker huset, lager maten, men er usynlige i bybildet.De klarer ikke å samle nok penger til å reise hjem, de står i så stor gjeld hos byrået som skaffet dem jobb. 

Vi møter Nisha etter at hun har bodd i Kypros i nesten 10 år. Hver uke snakker hun  om natten med sin lille datter, gleder seg og gråter. Kjæresten hennes driver hemmelig og fanger sangfugler, som er en delikatesse i Kypros, for å tjene penger til å gifte seg med Nisha. Da hun skjønner hva han driver med, blir hun sint. Hun prøver å stoppe det ved å gå til en mellommann. Hun kommer ikke hjem neste dag og da blir Petra, husmoren forskrekket  Petra var blitt enke like før Nisha kom, har ikke hatt øye for sin lille datter eller Nisha. Så Petra forstår plutselig at hun ikke aner hvem aupairen er. Hun går til politiet for å anmelde saken, men hun blir servert kaffe og får besked om at de ikke vil bruke tid på slike mennesker som kommer for å utnytte systemet.Selv etter at det er meldt 4 kvinner og 2 av deres barn er forsvunnet, bryr ikke politiet seg. Kjæresten til Nisha og Petra prøver å løse saken, og på veien skjønner Petra at hun trengs som menneske for sin datter og mange andre. Vi trenger kanskje alle å åpne øyne for omgivelsen og de nære. Har ikke før lest en bok fra Kypros. Jeg husker selv velddig godt om kampen mellom greskpatrioter og tyrkiske innbyggere i 1974 og delingen av Kypros. FN har hele tiden siden voktet grensen

Hvordan velger vi i livet?

27.01.2022

Kjære venner!

Jeg jobber meg sakte men sikkert gjennom de 10 bøkene jeg var så heldig å få til jul.

Nå er det "The midnight library" av Matt Haig. Han er en engelsk forfatter som skriver om oss alminnelige mennesker på en varm og fin måte. Her er spørsmålet. - Med uendelige valgmuligheter, hva er den beste måten å leve på.? - 

Nora er en ung, begavet kvinne som syns livet er håpløst og bestemmer seg for å ta livet sitt med piller. Boken er en historie om Noras valg av yrker og interesser, hvordan hun velger dem bort. Vi følger henne på den reisen mellom liv og død. For meg ble denne boken en liten reise i mitt liv også.- Hvorfor valgte jeg slik den gangen og var det derfor mitt liv ble som det ble? Noras reise ble en fasinerede reise og jeg er glad jeg fikk del i den. 

Breasts ond eggs

20.01.22

Kjære venner!

Jeg fikk ti bøker til jul og vil fortelle dere om dem, men det tar mere tid enn ventet. Men her kommer en fantastisk bok: Mieko Kawakami: Breasts and eggs.

Boken begynner med en setning.: Hvis du vil vite hvor fattig noen har vokst opp, spør dem om vinduene i huset. Var det ingen eller bare et eller to små, da vet du alt. En merkelig start? Jeg bestemmer meg for å lese den raskt, - det er sikkert bare en klasseklatring! -  Men etter er tids lesing ble jeg oppmerksom på at denne boka var mye rikere. Det er en lyrisk beskrivelse av natur, etiske betraktinger og om dilemmaer i det moderne japanske samfunnet.

La meg derfor fortelle litt om handlingen. 

Jeg-personen er en ung japnsk kvinne på 28 år. Hun bor i en liten leilighet i Tokio. Hun får besøk av sin litt eldre søster Makiko og hennes 13 år gamle datter Midoriko. Hun er i oposisjon til sin mor og skriver bare dagbok. Grunnen til at Makiko kommer til Tokio er at hun føler at hun har mistet sin kvinnelighet, hun vil ha større pupper. Hun har søkt og søkt og nå har hun fått en avtale med en klinikk i Tokio. Det var ikke mulig fant hun ut etter et besøk, det ble alt for dyrt for en fattig barkvinne som hun var. Heller ikke Natsuko kunne hjelpe henne. Bomtur tror dere, men nei samtaler og gleden over at de endelig møttes og at de var i familie ble viktig.De begynte å snakke om oppveksten sin og hvor mye bestemor hadde betydd da faren stakk av. Det ble gode minner fra en fattig oppvekst. De ville holde kontakten, som de ikke hadde hatt på flere år. 

Neste gang vi møter Natsuko er hun blitt ti år eldre, har fått utgitt en bok og skriver for aviser og blader. Hun har fått det til, det hun kom til Tokio for. Hun har fått venner som hun treffer til en kopp kaffe eller en øl eller flere. De har fine samtaler om kunst, litteratur og egne problemer, for nå har Natsuko oppdaget at hun savner familie og føler seg veldig ensom. Hun begynner å fantasere om at hun vil ha et barn. Hennes selvinnsikt forteller henne at hun ikke duger til å være i et ekteskap fordi hun har imot sex, kjenner ingen lyst , bare oppgitthet. Så prøver hun å oppsøke spermbanker. Hun kommer sammen med flere som i voksen alder oppdager at faren ikke er deres rette. De føler seg som halve menneske fordi i Japan er det umulig å finne svar. Natsuko har lest at i Danmark er det ikke slik. Hun tenker, søker og kanskje finner hun en løsning.

Jeg personen Natsuko blir for meg en person jeg får nærhet til. Hun er forsitig, klok og vennlig i sine samtaler. Osaki, som er hennes hjemby er i hennes tanker og som oppvekststed er med å drive henne fremover på en positiv måte .

Hvordan boken ender? Både Haruki Murakami og jeg liker boken godt.

Lucias siste reise

Kjære venner!

Sist jeg skrev fortalte jeg dere at jeg fikk 10 bøker til jul og at jeg ville lese dem og fortelle  dere litt om innhold og hva de kunne bety for meg. Den boken jeg vil fortelle om idag er på over 600 sider. Det er Vetle Lid Larssen som er forfatteren og vet dere, han har overgått seg selv. Den er fylt med spenning, mystikk (med det mener jeg religiøs hengivelse)og en overflod av italiensk historie i en periode av 1700 år. I alle disse år ble kisten til Santa Lucia flyttet rundt i riket. Av og til var boka så spennende at jeg ikke kunne legge den fra meg for boken sluttet med en skikkelig kriminalhistorie. Jeg har ikke lest så mye italiensk historie, men når tiden for historien kom til senbarokken, rundt 1700 i Venezia, kunne jeg mye. En engelsk ambassadør var kunstelsker og i 1797 da Napoleon prøvde og ta Venezia og pesten herjet i befolkningen, samlet han kunst i kasser som han ville rømme med tilbake til hjemlandet. Kunstnerne han hadde med i kasser var blandt annet Caravaggii, Tiepolo og mange flere som jeg kjente så godt. Den historien endte med at kassene kom omsider til England uten et bilde. Historien forteller at bildene havnet i Spania. Boka er et studie verd. Bravo.

Et spennende nytt år

Kjære alle mine venner!

Vi er kommet inn i et nytt år. Det gir håp og muligheter. Det ble en rolig jul for de fleste av oss, men jeg er sikker på at alle fikk oppleve et lite mirakel av forskjellige slag. Jeg fikk negativ test både på lillejuleaften og juleaften etter at jeg hadde vært i nærheten av en som hadde testet positiv. Det var et stort mirakel for meg som skulle lage julefest for 10 av mine nærmeste. Festen ble fin og alle fikk gaver av alle slag. Det var bare glede og hygge. Jeg fikk oljer til min gamle tørre kropp og dertil kremer. Veldig fornøyd ble jeg . Men maka til hell, jeg fikk 10 bøker, og det er slik med bøker at det ikke er mye nytte i dem om de ikke blir lest. Så jeg har bestemt meg at jeg vil lese dem alle og fortelle litt om hva de har gitt meg av glede og nye tanker. 

Den første jeg kastet meg over var vel egentig en barnebok, fortalt av Lars Lerin, en av de store, svenske malerne i dag. Boka heter: "Trollet er inte hemma". Her maler og forteller Lars Lerin den søtete historie med de vakreste bilder til. 

Den neste boken var noe spesiell. En forfatter like gammel som mitt yngste barn har skrevet en veldig interessant bok om en kvinne på min alder, ca.80 år. Forfatteren heter Kjersti Anfinnsen og boka heter "De siste kjærtegn". Denne kvinnen har hatt en stor karriere i USA som kirurg, men ikke stor nok for henne. Hun sier at mennesker hører bedre etter når menn snakker, så derfor mener hun at ikke hennes karriere har tatt av. Nå sitter hun alene i Paris etter et mislykket forhold og bare lengter etter en trygg favn og kjærlighet. Forfatteren beskriver veldig godt ensomhetsfølelsen for karrieremennesker. Boken ble veldig vemodig for meg. Jeg har selv hele tiden valgt familie og trygghet fremfor karriere, men det er nok flaks. 

DET BLIR JUL

Julen 2021

Kjære venner!

Julen nærmer seg med stormskritt, andre jul med korona, men julen er et mirakel som vi gleder oss til hele året, iallfall barna. Så nå med 10 hurtigtester i hus, er jeg klar til å ta imot gjestene.

I februar 2020 skrev jeg en epistel om den nyw farligw viruset som hadde steng oss alle i. Historienkaldte jeg "Pesten"

PESTEN

I Februar 2020 kom Koronaviruset til Norge. Den kom med vinterferieturister fra Østerrike. Det var rart at noe som de hadde slitt med i Kina, var kommet til Norge. Men pytt det var vel ikke så farlig, det skulle vi fikse, tenkte jeg. Vaske hender og ikke gi klem, det skulle gå fint. Men så fikk jeg plutselig vondt i halsen, og jeg ble bekymret, enn om jeg smitter min bror som allerede hadde sine problemer og som jeg pleide å besøke, og dermed jeg gikk i frivillig isolasjon. Dagen etter, 13. mars var det full stenging av landet vårt. Alvoret var kommet. TV full av Koronaprat. Vi fikk beskjed om å ringe til hverandre, ellers holde oss inne, særlig vi eldre for vi kunne dø av sykdommen. Av Eli en venninne på telefonen, ble jeg oppfordret til å lese «Pesten» av Albert Camus. Den hadde jeg i bokhylla, men hadde aldri lest den fordi jeg trodde at det var bare grusomme dødsbeskrivelser der. Men der tok jeg feil.
Boken handler om da pesten kom til byen Oran i Algerie, et land Camus kom fra. Byen måtte stenges og og frykten blir alle menneskene tildel. Bare byens lege, som på en måte er hovedpersonen i boken, holder roen. Han hjelper og trøster og etterhvert får han hjelp at venner som egentlig ikke trengte å gjøre noe annet enn å holde seg i livet. Men de vokste i redselen og startet å hjelpe der hvor det var mulig. Da endelig karanten var over og smitten var slutt, etter å ha drept halve byen, begynte befolkningen å feire sammen i sin nyvunne frihet. Kjærlighet som har vært på vent så lenge, får igjen blomstre. Drømmer kan realiseres

. _ Ja slik var det våren 2020. Vi gir oss ikke, sammen skal vi klare å overmanne korona-pesten. 

Bestemors beste råd

Kjære alle sammen!

I disse koronatider, med stadig fare for å bli syk, her er mine råd: Bruk munnbind når det er krevd, i buss, trikk og tog. Vask hender når dere har vært ute. Ikke ta dere til munn, nese og øyne, mange har en uvane der. Husk at smitten trenger seg best inn gjennom disse fuktige stedene. Drikk tran eller ta tablettene. Bestemor må passe på at barnebarna tar tran! Husk å få vaksine, det er en selvfølgelighet, og en solidarisk handling vi alle må gjøre! Hvis dette er i orden kan vi alle se fremover og glede oss til jul! -  

En bibliotekars bekjennelser

Mitt navn er Gerd, jeg er mer enn 80 år og er en sann bibliotekar. Jeg har fire barn, ni barnebarn og til og med to oldebarn. Ja, jeg føler meg heldig. Jeg bruker briller med rød innfatning slik at jeg ikke mister motet når jeg ser meg i speilet på badet om morgenen. Det er nemlig ikke bare, bare å bli gammel, så derfor er det viktig å holde motet oppe. I tillegg er jeg alene, min kjære mann døde plutselig for noen år siden. Da stilte barn og venner opp så godt de kunne. Noen tok med seg bøker om sorg, som var skrevet av andre som hadde mistet sine kjære. Det var til hjelp å lese dem. Så nå er jeg klar til å fortelle om hvor mye litteraturen har betydd i mitt liv.

"De vises gaver"

26.11.21

Kjære venner!

Black week er over oss. Vi løper ut for å finne så mange gaver vi kan.- Her er det supre tilbud og vi lar oss lokke.Jeg har stor familie og jeg har latt meg rive med.

Julen er om en måned og snart begynner adventstiden, og mange gleder seg.

I den forbindelse kom jeg på en novelle jeg leste som ganske ung. Jeg har tatt frem boken jeg fikk i gave, den heter "New Yorks millioner" og er skrevet av O`Henry, som nok er et pseudonym. Den novellen som jeg vil vise til er "De vises gaver". Den handler om et ungt par Della og Jim De er fattige og hare litt penger til maten juleaften.. De elsker hverandre så masse og vil så gjerne gi hverandre en fin julegave.Begge går hver for seg og grubler. Jim har en fin klokke som trenger lenke og Dalla har et vakkert langt hår og hun har i lang tid ønsket seg et sett skillpaddekammer. De selger det dyreste de har for å kunne gi den andre den gaven de så sårt fortjener. - O`Henry avslutter novellen med: De hellige  tre konger var vise menn, vidunderlig , vise menn som bragte gaver til barnet i krybben. De fant opp skikken med å gi julegaver.. - Ha en fin adventstid, kos dere og drøm litt!

Nobelpris i litteratur

Torsdag 18,11.21

By the sea av Abdulrazak Gurnah

I år fikk Gurnah Nobelprisen i litteratur. Han kommer fra Tanzania, eller korrekt fra Zanzibar. I denne landet hadde engelskmennene stor makt, og fra Zanzibar ble slavene samlet og utskipet til Europa og Amerika, inntil dronning Victoria fikk slutt på elendigheten, slavehandelen.. Jeg har vært 2 ganger på Zanzibar, første gang for 20 år siden. Da sto fangehuset enda der. Det var ganske lite, bygd i mur, med hyller hvor fangene ble lagt tett i tett før de ble utskipet. Det var en forferdelig beskrivelse guiden gav. Da jeg 15 år senere kom med tre av mine barnebarn, var fengselet revet.

Vi har lært hvordan engelskmennene har tatt med seg sin kultur når de koloniserte land. Denne kulturen forsvinner ikke så lett, selv om engelsmennene forsvinner. Det har skapt problemer for innbyggernes liv. Det er det Gurnah beskriver så godt i boka, når livet blir for vanskelig søker de seg asyl i England.

Slik er det med de to hovedpersonene i boka "By the sea" som jeg nettopp har lest og vil fortelle dere litt om. Det er Saleh Omar og Lafitif Mahmud som møtes i en liten by ved sjøen i England, og begynner å fortelle om sine liv og hvorfor de har forlatt Tanzania.

Det er sterke fortellinger både om kjærlighet og lengsel, svik og bedrag. Men disse to klarer seg med sin styrke og indre ro. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men de var ærlige mennesker som klarte seg. Rørende er beskrivelsen av når Saleh Omar, gammel 65 år, lander på Gatwick, blir han mottatt av Rachael, en sosialarbeider som etterhvert blir hans trygghet.

Boka er ikke rask å lese, har brukt tid til å drømme meg bort i duftene på krydderøya Zanzibar og gå i dybden til disse to skjebnene.

Plutselig nå husker jeg "Dette landet er også vårt, en innvandrers manifest" av Suketu Mehta. Det er en bok som er skrevet"i sorg og raseri" over den intoleranse som vises mot innvandrere,

Kunst og barn

10.11.21

Klære venner!

Jeg var på loppemarked sist søndag og der fant jeg i en kasse en stor utstillingskatalog fra Munchmuseet 1974. Utstillingen var av en tysk kunstner som het Käthe Kollwitz. Et av bildene i katalogen kjente jeg igjen. Det hang på veggen hjemme hos oss da jeg var barn. Bilde gav meg masse assosiasjoner og minner fra krigens dager.

Káthe Kollwitz skapte bilder fra fattigdom og krigens ufyselige dager. Hun er en ekspresjonist som vår Munch. Faktisk var de sammen på en utstilling i Berlin i 1892. Det var det refuserte bilder som ble vist. Jeg vet ikke hvor godt de kjente hverandre, men begge forble figurative når Picasso og flere med han begynte å eksperimentere med kubisme og abstrakt form. Kollwitz var gift med en lege som behandlet fattige mennesker, og det inspirerte henne til å skape kunst for å fortelle om fattigdommens elendighet og krigens brutalitet.Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller dere dette, men det jeg ønsker å si er: " La barna få oppleve kunst av alle slag fra de er små". Ikke sikkert de viser interesse der og da, men de får bilder, musikk og  tanker med seg."

Mamma

4.11.21

Idag er det 4.november og nøyaktig 60 år siden min datter Gunnhild ble født på Aker sykehus i Oslo. I angst og svette lå jeg alene på fødestua, bare litt besøk av en sykesøster av og til. Den gangen fikk ikke fedre være med  Jeg hadde mammaen min 200 mil unna og ingen peiling på pusteteknikk. Men jeg bet tennene sammen - og med brak, følte jeg,  kom Gunnhild. Jeg tror hun knapt var ute før hun skrek, og smertene var glemt og lykken stor. Sovnet av utmattelse straks morkaka var ut og våknet utvilt med Gunnhild i armekroken og en kopp varm bryggrynssuppe med saft. Livet var topp! Nå har jeg fått fulgt denne urkraft av en kvinne i gode og onde dager i 60 år. Det er stort for meg.

Nysgjerrighet

28.10.21

Kjære venner!

I dag våknet jeg presis som vanlig, selv uten vekkeklokke. Det forteller at jeg har innøvd en god vane. Da min mann Svein Arne døde for snart 10 år siden, bestemte jeg meg for å lage meg noen gode vaner som kunne lede meg gjennom reten av livet. Jeg går på trim 2 til 3 ganger i uka og jeg bader hver morgen i havet fra 1,mai og ut september. Det gir meg god helse. Dermed får jeg tid til hobbier og barnebarn, og når nysgjerrigheten dukker opp, er jeg klar. Masse opplever jeg og får meg til å lure når jeg leser aviser og bøker, og jeg må sjekke nærmere. 

Forleden dag var jeg på biblioteket og fant en bok som tilltalte meg. Den het "Maria Madres maleri" av Ingvild  Sørensen. Det ble en fest å lese. Den handlet om nysgjerrihet og litt magi. Jeg følte meg som en boksluker, måtte bare lese. Den handler om en litt tafatt husmor og mor, som dras mot et nyrestaurert fengsel hvor dyktige brødre lager et kunstgalleri og kafe. Denne kvinnen vil ned i kjlleren for å se et fenselcelle. Der ser hun et maleri av to små gutter som ligner på sin 2-årige datter. Da våkner hun og hun starter på en måte et nytt liv.

Så det er mitt ønske at vi alle kaster av oss plikter og fornuft når nysgjerrigheten våkner.

Biblioterapi

Biblioterapi -

21.10.21

Sist torsdag da jeg satte meg ned for å skrive til dere oppdaget jeg at mine tanker var blokkert av det som skjedde på Kongsberg. Det var umulig å forstå for meg. Nå har vi fått flere svar og mine tanker går til alle dem i Kongsberg som er så berørt. Jeg vet ikke om biblioterapi kan være til hjelp for å forstå, men med min lidenskap for det skrevne ord, prøver jeg.

"God tid uten bøker er døden, det er graven for et levende menneske" - Seneca

-
Et nytt ord for meg har dukket opp i avisen og på TV. Vi kjenner jo godt psykoterapi, det er en form for sjelegransking og mange bruker den hjelp den terapien kan gi for å få en bedre hverdag og finne seg selv. I det siste har også kunstterapi og homoterapi dukket opp, men biblioterapi, hva er nå det? På Google heter det at «En bok om dagen holder doktoren av veien» . Så i stedet for et eple som vi sa da vi var små, er det nå en bok. Det høres fint ut i mine ører. Litteraturen skal brukes for det den er verd til å forløse og skape innsikt. Det siktes videre til Aristoteles, den gamle filosof som mente at litterære drama kunne fungere som sjelelig renselse, altså Sjelens terapi.
Alt dette med biblioterapi er jo ikke noe nytt, man har bare funnet på et fint navn. Jeg leste for noen år siden boka «Det litterære apotek» av Nina George. Den handler om en bokhandler, han har bøkene i en båt som ligger ved kai ved Seinen i Paris. Han vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere dem som lider av diverse sjelekvaler, og derfor kaller han båten for «Det litterære apotek». Når kundene kommer ombord, tar han en titt på dem og spør hva slags bok de ønsker, da vet han hva de skal lese, enten det er kjærlighetssorg, noe mange har i livet, for de som av og til hører lave stemmer inne i seg selv og tror de har en dyrisk sjelefrende, for menn som er redde for kjærligheten og mye, mye mere. Litteraturlisten til Jean Perdu, som bokhandleren heter, har mange kjente og kjære bøker på listen og kan anbefales.


«Ingen leser så mye som innsatte» kunne man lese i Aftenposten 15. februar 2020. Det var strålende å høre. Innsatte har tid, og lesing tar tid, det vet vi alle. De får mat og tilgang på bøker, de er egentlig heldige, tross alt. Bøker har lenge blitt sett på som rehabilitering i fengsler. Allerede på slutten av 1700-tallet fikk innsatte i Amerika lese religiøse tekster for å oppmuntre dem til et bedre liv. Allerede i 1940 utviklet den amerikanske fengselsbibliotekaren Herman Spector teorien om «biblioterapi», så det er altså han som har funnet på navnet!
 Men når jeg kommer til å tenke på det, er det det jeg har gjort hele livet med meg selv. Jeg har alltid lest mye og av og til, som sendt fra himmelen, en bok som gav meg trøst og hjelp i rette øyeblikk. Da jeg var liten og veldig engstelig og redd kom Pippi inn i mitt liv. Da jeg var i min ungdom kom tyske Schliemann inn med sin drøm om Troja og hans intense mot til å finne stedet. Det gav meg interesse for å lære mere om fortiden og historien, trekke lange linjer og finne ut av det kaos som min far hadde satt meg i med å tro på nazismen. Det har vært akilleshelen min. Pappaen min var av bondeslekt, trodde på nasjonalstaten, var opptatt av den norske historien, folkeeventyrene med den norske naturen og ikke minst være ærlig og sann. Han var en tenker som tenkte feil! Tross alt, min kjærlighet til min far har alltid vært stor. Det er vel noe vi kan gjøre alle sammen. 

Forbudte bøker

07.10.21

 - Ord kan brenne mere enn ild - Max Tau

I begynnelsen var ordet, heter det i Bibelen. Ord kan ha makt. Slik jeg føler det. Slik er det for mange ledere, i det politiske liv, i store bedrifter og i autoritære samfunn. Vi har alle hørt om bokbrannene i Tyskland under krigen. Nå i 2019 brente noen Koranen i Kristiansand. Så får vi høre at pakistanere brenner det norske flagg i hjemlandet sitt. Vi har hørt om russiske forfattere som blir sendt til Sibir for det de har skrevet i bøker og forfattere som blir nektet å hente Nobelprisen sin. Vi husker da Salman Rushdie fikk en Fatwa mot seg, da han gav ut boka «Sataniske vers»! Han skulle drepes. Boka handler om en filmstjerne Gibreel som i drømmer opplever livet til profeten Muhammed. Det er masse humor og mye ironi i den boka slik jeg ser det. En norsk forlegger, William Nygaard d.y. fikk boken oversatt og gitt ut. Han ble skutt og nesten drept utenfor sitt hus. Ingen drapsmann funnet. Av og til går det litt vilt for seg i bokens navn.

Det gikk ikke så mye bedre for Agnar Mykle og Jens Bjørneboe som gav ut litt for vovete bøker for den gode smak. Det skjedde i 50- og 60- årene. Begge forfatterne ble utsatt for rettsforfølgelse og forbud. Det er ikke bare bare å være forfatter bestandig. De jobber med sine bøker og så får de bare kritikk og utestengelse.

Noen andre forfattere som nå er utestengt fra det gode selskap er de som skrev om indianere, samer og emner som kan berøre raser eller urbefolkninger. Da jeg var liten elsket jeg jo indianerfortellinger. Min bror fikk mange. De var så spennende. Jeg likte også «Onkel Toms hytte»» av Harriet Beecher-Stowe. Jeg elsket også «Laila». En bok fra Finnmarken av J.A. Friis. Det er slik at de regnes for imperialistiske bøker, nemlig skrevet av hvite. Selv Astrid Lindgren og Torbjørn Egner har ikke unnsluppet fordi de snakker om «negerbarn».

Nå er det Facebook som er utsatt. Jeg som er så glad i Facebook, som blogger der, følger med på venner, ogat de har det bra, jeg skjønner at problemene står i kø. Noen bruker den i politisk og moralsk propaganda. Jeg siterer igjen Max Tau - Ord kan brenne mere enn ild 

For dere leseglade

30.09.21

Nå kommer høsten, tror jeg. Min siste badedag var i dag, 13 grader i sjøen. Kommer nok til å savne den daglige duppen, men nok er nok. Nå er det lesetid. Det gleder jeg meg til. Biografier er tingen.

.Biografier

En biografi er en persons livshistorie skrevet av en annen person. Har en person skrevet om seg selv, er det en selvbiografi også kalt autobiografi. Men den kan også være en roman. Som eksempel er Karl Ove Knausgårds seks binds verk Min kamp» en roman. Likeledes er Marcel Prousts seks binds verk «På sporet av den tapte tid» roman. Begge skriver i romanform om sitt levde liv. Begge gir alt av seg selv. Det må være ganske smertefullt å skrive slik. Men begge skriver så lett og flytende at selv om bøkene er på over tre tusen sider så er det ingen sak og lese dem. For meg blir det litt for mye mannens verden, og jeg ser ikke alltid problemene de beskriver, men jeg misunner dem den elegansen og flyt de har i sine skriverier. Annie Ernnaux derimot, er en kvinnelig forfatter som skriver om sitt liv på en måte jeg forstår. Når hun i romanen «Årene» skriver om sitt liv, kjenner jeg meg igjen hele tiden. Hun er født i Frankrike tre år etter meg altså i 1940, så dermed har vi levd side om side og opplevd historien sammen. Hun er interessert i de samfunnsmessige sidene vår generasjon har opplevd, fra et tradisjonssamfunn til en verden hvor troen er tynnslitt. Hun skriver slik at det kunne vært min biografi og mine erfaringer.
Andre romanforfattere bruker nok mye av sitt eget levde liv når de forteller, men de gir seg ikke ut for å skrive om seg selv, men er det ikke naturlig at egne opplevelser driver fortellingen fram? I slike tilfeller er det et problem at de ikke bruker bare seg selv, men også andre personer som ser seg selv levendegjort i romanen. Her kommer personvernet inn - retten til å bestemme over sine personopplysninger. Vi har i de senere år. men også tidligere hørt om slike saker.
Biografier kan bety mye for for oss. Tenk på Anne Franks dagbok, skriver optimistisk selv om hun er stengt på et loft og livredd for å bli oppdaget. Helen Keller, ung jente som hverken kunne høre eller se, hvordan hun fikk lære å forstå verden ved hjelp av vann dråper på hånden. Madam Curie, oppdaget Radium, fikk Nobelpris i fysikk og kjemi. Dette var bøker jeg leste som 12 - 14 åring. Alle var jenter som klarte seg fantastisk til tross for problemer. Da kan vel jeg også gjøre noe. Jeg tror at biografier om kjente personer kan være supert for barn i 12 -14 års alderen. Mennesker som klarer noe mer enn det daglige, slik som Pippi var for meg da jeg va 9 - 10 år. Alle trenger vi sterke forbilder. 

På kino

23.09.21

Kjære venner!

Nå kan vi begynne å gå på kino igjen! Det store levende bilde "suger", som de unge sier. Den første filmen jeg så var "Duften av roser". En herlig fransk film, de er jo nesten alltid gode de franske filmene. Så var jeg på norsk film. Jeg har sett i den senere tid mange gode norske filmer, men den siste jeg så var svært berørende og god. - "Ingenting å le av" handler om vennskap, sykdommen kreft som vi alle frykter og humor. Ja, om dere tror det eller ei, det er sant. Regi av Petter Næss. Han er topp. Stand up comidien Odd - Magnus Williamson var god ikke bare som komikeren han er, men også som et troverdig menneske. Det forteller alt om filmen for da siste scene forsvant, ble vi alle i lokalet sittende mens rulleteksten gikk. Det forteller mye om filmen. Bare i California har jeg opplevet at publikum sitter til også rulletksten er slutt. Så mine venner se den. Dere vil gå beriket fra filmen.

9/11

11.09.21

Ja, alle vet hva den datoen står for. En grusom hendelse som vi alle husker som er gamle nok. Vi vet så inderlig godt hvor vi var da vi fikk se hendelsen på TV. Min mann, Svein Arne og jeg var i Singapore. Vi hadde vært ute med venner og spist et godt måltid. Da vi i 11 tiden på kvelden kom tilbake på hotellet, ville Svein Arne ta seg en tur på Business-sentret på hotellet. Der sto Tv-en på med full styrke og for meg syntes det som en sciencefiction film, men da jeg så ansiktene til de andre som var til stede, begynte virkeligheten å våkne hos meg. Jeg ble stående lamslått og trodde ikke det jeg så, Twin Tower i full røyk og gjennomborret av et fly! Det synet forsvinner ikke hos meg. - Jeg er nok ikke alene om frykten den skapte. Hvilken verden gir vi til våre barnebarn!

Flaskesamleren

09.09.21

Kjære venner!I

Igår satt jeg på bussen, og da vi stoppet på et stoppested ser jeg noe som fikk mine tanker til å vandre. Jo, jeg så en liten og noe eldre dame med trillebag og plastpose. Hun lette i avfallskurven etter flasker, ja det regnet jeg med som selvfølgelig. Hun samlet nok plastflasker og bokser. Det er litt penger å hente der. Det har vært en god vane, det  har jeg  også alltid gjort, samlet flaske! Da jeg var barn og tidlig ungdom var det en 10-øring å hente for hver ølflaske, noe mere for vin og brennevinsflaske. Vi kunne pante på Vinmonopolet som lå i enden av Sjøgata hvor jeg bodde. Brus- og ølflaskene ble levert på Macks bryggeri. Det hjalp på ukelønna. Den vanen ligger der hos meg enda, men kanskje som rydding og miljøtenking  fordi en gang Kristoffer og jeg var på Ullevål og så TIL spille mot Vålerenga ( TIL tapte forresten, håpløst) , var jeg klar med plastpose og igang med å samle flasker. Men hva skjedde, jo min sønn så på meg og sa: "Slutt muttern, jeg skammer meg over deg". Ja, slik kan det gå, men den gamle damen jeg så fra bussen, har beholdt gamle vaner, en tom flaske har verdi!

Farvel til våpnene

17.08.21

Kjære venner!

I dag var tanken å snakke om krigslitteratur. Det høres sikkert håpløst ut. Nå er det jo slik at krig foregår hele tiden i verden. Vi slipper liksom ikke unna. Vi må som land være på vakt, påse at demokratiet vårt er sterkt og sundt.. Jeg er ikke idiot og tror at det kan forhindre krig , men vi kan være et godt eksempel for andre land. Så gå og stem!!

KRIGSLITTERATUR

Jeg leste for kort tid siden at det kommer ut ca. hundrede krigsbøker i året her i landet. Det er veldig mange. Da jeg leste «Under Hakekorsets svøpe» i ung alder, tror jeg at jeg fikk nok av den type litteratur, boka gjorde så kolossalt innrykk på meg. Jeg har fått for meg at det er mannfolkenes litteratur. Da jeg la ut Churchills bøker om krigen på Finn.no, kom det en ung mann som fortalte at han samlet på krigslitteratur og om jeg hadde flere å gi ham. Joda, det var noen flere og den unge mann gikk glad hjem. Krigens grusomheter i realistisk form er ikke min litteratur, nei jeg må bruke beskrivelsen til en tyrkisk forfatter, Ahmet Altan som sitter i fengsel for sin politiske mening. Han sier at det er ikke tanken, men emosjonene som er litteraturens viktigste bestanddel. Det er bøker av Tolstoj og Balzac som redder ham.
Så når det kommer til krigsromaner har jeg lest mange fra 1. verdenskrig, Spanskekrigen og 2. verdenskrig. Den forfatteren som overgår alle i beskrivelse om den psykiske påvirkning en krig har på unge mennesker, er Erich Maria Remarque. Hans bok: «Intet nytt fra vestfronten» beskriver en ung mann, Paul Bauer som melder seg til krigen sammen med flere skolekamerater. De tror at de kan hjelpe og vinne krigen og de holder sammen så lenge de beholder livet. De er så tapre og tror på det de gjør, men mer og mer taper de håp og forventninger. Boken som kom ut i Tyskland i 1929, ble veldig populær, men da myndighetene så hvor sterkt den viste hvor meningsløs krig var, ble den forbudt og brent i Nazi-Tyskland. Spanskekrigen og 2. verdenskrig har gitt oss en uendelighet av gode romaner. Min yndlingsforfatter der er krigsjournalist og forfatter Ernest Hemingway. Hans språk er klart og konsist, korte setninger. Han skapte en ny trend blant forfattere generelt. Hans to bøker «Klokkene ringer for deg» og «Farvel til våpnene», gjorde han berømt. Jeg elsket «Klokkene ringer for deg». Det er jo en kjærlighetshistorie midt oppi krigens gru. Jeg leste den som ung og jeg tror mange unge kvinner vil finne den interessant og sterk. Mange av disse er blitt filmet. De er verd å se.
I Norge var Sigurd Evensmo tidlig ute med sin bok «Englandsfarere». Den kom ut allerede i 1945 og i 1946 kom filmen. Den handler om alle som flyktet over havet til England og øyene utenfor i perioden 1940 - 45. Det ble starten på en strøm av krigsbøker om krigens herjinger i Norge. Den siste beskrivelsen av krigen er skrevet av Jon Michelet. Han klarte før han døde i 2019 å skrive et seks binds verk : «Om krigsseilernes liv». Den er i romans form med riktige tidsbestemmelser og rett navn på alle båter som seilte under krigen. Bøkene kom ut fra 2012 - 2019, omtrent en bok i året. Min venn Roar som er eldre enn meg, men også en lesehest, forteller meg at han gledet seg til hver bok som kom. Så gode var de.
Men det er mange kriger andre steder. Den siste boken om krig jeg har lest er Agota Kristof: «Tvilingenes dagbok». Boka kom ut allerede i 1986, men er i nytt opptrykk her i Norge i tre bind. Boken handler om et tvillingpar, to små gutter på 8 år som blir plassert av sin mor bort til sin grusomme bestemor under krigen, vi tror det er i Ungarn. Det helvete de lever under og hva krig kan gjøre med mennesker, særlig unge sårbare barn, er fantastisk beskrevet hos Kristof. Den første boka leste jeg i ett. Den var så sterk.

Vinterolympiaden 1953

6.august 2021

Det er sommerolympiade for tiden. Jeg titter og lurer på om Norge klarer seg nogenlunde bra. Det er faktisk mye å glede seg over. Men sammenlignet min opplevelse med vinterolympiaden 52, blir dette litt kjedelig for meg: I  52 var vinterolympiaden i Oslo, jeg gikk i 2. real på den tiden, og bodde i Tromsø. Jeg elsket å gå på skøyter og å strikke. Viktige interesser for å se på en olympiade? , spør du. Jo, det var det faktisk. Vi fikk lov å ha en Tandbergradio med på skolen og vi kunne strikke. Der satt vi og hørte på rundetidene som kom når skøyteløperne spurtet avsted, kom rundetiden over 40 sek. eller klarte de å gå under 40 sek. Det var viktig. Hjallis, Hjalmar Andersen, vant og vant. Litt vanskeligere var det med skiløperne. Det kom melding på radio, at nå forsvant Brenden inn i skauen. Etter en stund dukker han opp igjen, men etter en stund forteller Amundsen, som var en dyktig reporter i den tiden, at nå er Brenden  snart i mål. Ski var ikke så gøy å høre på, men det var bedre å gå på Filmavisen å se etterpå. Filmavisen ble vist på kino noen ganger i uka. Jeg likte Brenden med lua på snei. Bergmann og Falkanger vant hopp. Det var ganske gøy å høre på. Resten av olympiaden fant vi i Sportsavisen. Forresten, vi må ikke glemme Stein Eriksen som vant slalåm på Norefjell.  Når vi fikk se han på bilde syntes vi han så pen og spennende ut. Men ingen slo Hjallis og de andre skøytegutta. Husker ikke hvor mange gull Norge fikk, men jeg husker at den olympiaden var topp. Jeg strikket og strikket mens atletene kjempet seg frem. Det ble toppluer med stor dusk og olympiaringene brodert på. Noen skjerf ble også produsert, med de samme olympiaringene på. "Er du oldikk som ikke så på TV", spurte en liten gutt i 1. klasse i 1994 da vi atter hadde olymiade her i landet og jeg prøvde å fortelle om hvordan det var i 52.  

22.juli nærmer seg

20.07 Nå nærmer 22.juli seg. En forferdelig dag i Norges historie. Jeg som et gamelt menneske på nesten 75 år, trodde ikke på det jeg så og hørte på TV og radio. En gal mann som tar på seg å stoppe innvandring? Det er jo rasisme. Jeg vet hva rasisme er. Det er redsel for noe ukjent, noe som sikkert er farlig. Jeg har opplevd rasisme selv. Var på Jamaika, og der opplevde jeg at menneskene så igjennom meg. Det var ubehagelig. Men det var jamaikanerne som trodde jeg var engelsk, for engelskmennene har visstnok regjert landet i mange år. Slik viste de sitt raseri. Jeg har fått reise i svært mange land med min mann. På gatene hvor jeg har ferdes møtte jeg bare mennesker som så litt nysgjerrige på meg. Jeg er aldri blitt utsatt for noe i de landene jeg har vært i. Men man må lese seg opp i andre lands kultur før man drar, av respekt tenker jeg.

Så for å ikke tenke negativt om innvandrere så har jeg lest en del bøker som innvandrerne selv har skrevet, det har vært svært opplysende. Her kommer noen ideer.

 Innvandrerlitteratur

Fra syttiårene da polakkee og pakistanerne kom til landet vårt for å jobbe eller søke lykken til idag med flyktninger fra krigsrammede land, har vi ikke hørt så mye fra disse menneskene hvordan de har opplevd møte med oss, vår kultur og vårt levesett. En av grunnene er at vårt språk er vanskelig å tilegne seg for mange. Så det blir annen generasjon innvandrere som har begynt å fortelle. Den første boken kom i 1986. Da skrev Abdullah Hussein «Pakkis». Den ble mottatt med forundring og begeistring. Vi nordmenn som leste boka fikk plutselig en sterkere forståelse av hvor vanskelig det var å vokse opp mellom to kulturer. Vi forsto hvor sterkt foreldrene holdt på sin muslimske kultur og dermed gjorde enda vanskeligere for deres barn å finne sin selvfølgelig plass i miljøet. Etter «Pakkis» gikk det mange år før en ny spennende bok dukket.

I 1994 kom det en bok på Juritzen forlag som het «Skam». Den er skrevet av en iransk kvinne som heter Mina Bai. Her beskriver hun en ung foreldreløs kvinne på 20 år som rømmer alene gjennom Europa for å ende i Norge. Flukten er kort fortalt, men hennes møte med den norske kultur og forståelsen av våre koder skaper store vanskeligheter for henne. Det er en ung kvinne med sterke erotiske drømmer som kommer langveis fra. Hun møter samfunnet med trygghet, men den blir straks ødelagt. Etter sin første opplevelse kommer skammen. Slik gjør man ikke, ikke der jeg kommer fra. Og hvorfor sier gutta " takk for maten" og "takk for sexen"? Hennes skamfølelse varer i flere år. Hun har en oppfatning av at menneskene rundt henne ser på henne som en slags farlig ny mutert insekt. Hun skjønner ikke de forskjellige referanser i dagliglivet. Den boken gav meg innblikk i de unge innvandrerjentene og problemene de har. Hijab eller ikke, de kjemper på. For meg som en av de eldre i befolkningen var boken spennende, ja faktisk for den åpenheten forfatteren viste åpnet mange dører for meg. Medsøstre les den! I 2017 0g 2020 gav Zeshan Shakar ut bøkene «Tante Ulrikkes vei» og «Gul bok». Begge bøkene er strålende fortalt. «Tante Ulrikkes vei» fikk en braksuksess da den kom ut. Alle leste om gutta på Stovner som sto sammen i tykt og tynt. Noen klarte seg noen ikke. Det var en rørende bok om innvandrerguttas problemer. I «Gul bok» er handlingen fra et departement og om en klassereise som er spesiell.

Jeg tror nok at slike klasseseier vil fortsette, for heldigvis har mange innvandrerungdom pågangsmot og etterhvert tro på seg selv. Jeg likte veldig godt hvordan boken beskriver troen på vårt samfunn og hvilke muligheter det gir alle hvis de tørr. Før jeg avslutter dette kapitelet må jeg nevne «Dette landet er også vårt. En innvandrers manifest» av Suketu Mehta. Det er en bok som er skrevet «i sorg og raseri» over den intoleranse som vises mot innvandrere. Boken er skrevet med mange historier med tilhørende referanser. Den er kommet ut på Res Publica, og må regnes som en fagbok..

Bokormens hule eller biblioteket

tirsdag 23. Etter at bloggen min ble senti går kveld fikk jeg mange hyggelige hilsener. En har allerede bestilt An-Magritt av Falkberget på biblioteket. Det var fint og høre fordi det er en av mine ideer å bruke bibliotek. Fint om dere mine venner kan dele.

På gresk betyr bibliotek Der boka står, men for meg er et bibliotek en Skattkiste. Tenk på alt som fins av viten og fantasi i hyllene. Der fins i enkelte biblioteks hyller tusen års tanker og erfaringer. Menneskene har jo til alle tider ønsket å uttrykke seg i bilder og tekst. Tenk tilbake på runer og hieroglyffer og hulemalerier som vi har lest om og mange har hatt muligheten til å se og oppleve. Da Dødehavsrullene ble funnet i 1947 i noen huler i ørkenen ved Qumran nordvest for Dødehavet, var det en sensasjon. Skriftene var skrevet på geiteskinn og var skrevet mellom år 200 f.kr. og år 70 e.kr. og inneholder jødiske skrifter fra tiden da Jesus ble født. Ikke rart at den katolske kirke var litt engstelig! Det skrevne ord kan være farlig! Man kan vel si at så lenge menneskene har levd på jorden, har de ønsket å uttrykke seg på en eller annen måte. De vil fortelle og sende sine erfaringer til neste generasjon. Kanskje slik jeg prøver å gjøre nå!

Bibliotekene i dag har mulighet for å finne frem litteratur av alle slag. Selvfølgelig har de ikke alle bøkene på plass i hyllene sine, de låner fra hverandre. Det har de gjort lenge, men nå er det faktisk den moderne verdens redskaper som hjelper dem, nemlig internettet. Det bibliotekarene i 70 - og 80 - årene var redde for skulle ta jobbene fra dem, er blitt en stor velsignelse for bibliotekaren. Vi logger oss inn på den rette appen og vips kommer svar, enten en bok sendes eller kopi dukker opp og kan kopieres til lånerne. Lånerens ønsker er alfa og omega for bibliotekaren, det må være klart!

Hvordan har bibliotekene klart å fange inn den nye tiden, som var så bekymringsfull for bibliotekarene i slutten av det 20. århundre. Jo, i alle ledd av bibliotekforeningene, ja for det er mange, både for fag - og skjønnlitteratur, var enigheten klar, vi går for full digitalisering. Bort forsvant katalogene med kort fint alfabetisert (bibliotekarer var dyktig med kortkatalogene sine, men det tok masse tid fra det som var viktig for dem, nemlig å hjelpe den enkelte låner). Så tidsbesparelsen med digitaliseringen forandret bibliotekenes rutiner veldig. Bibliotekarene i dag bruker all sin tid til å hjelpe lånerne med å finne svar på allverdens spørsmål.

Mange turister og ikke minst våre nye medborgere kommer og spør og søker hjelp i mange praktiske spørsmål. De søker også bøker på sitt eget språk. Ikke minst skoleungdom har lært seg å bruke biblioteket flittig, der kan de søke ro og søke informasjon som de ikke kan få via Google. Ja det er faktisk slik at Google ikke strekker til i alle spørsmål. Her er bibliotekene den naturlige «hjelpesentral». Eller man kan si at biblioteket er blitt et demokratisk rom i vår digitale tid.

Foredrag av alle slag er også blitt et fast innslag på bibliotekene, og mange lånere benytter seg av dem, og særlig om høsten er det mange bokpresentasjoner. Der kommer gjerne forfatteren selv og forteller om sine bøker. Det er ganske interessant for slik kommer leserne i dialog med den enkelte forfatter, og forfatterene blir kjent med sine lesere.

Og alt det og mer til er gratis. Ja skattkista gir gratis ut sine skatter! Når man tenker på det blir man nesten svimmel, for noe av det viktigste for oss foruten mat og kjærlighet er vel gratis kunnskap.

onsdag 24.03. I dag har jeg vært hos min bror Helge, som bor i Sorgenfrigaten i Oslo. Han bor i en leilighet, høyt under taket, men fyllt med bøker , mapper og papirer. Det er en riktig bokelskers hule. Oppe på en bokstabel fant jeg en tegning. Det så ut som et kunstverk for meg. Lignet på "Hjernen" av Pushwagner. Men det er det ikke. Det er en tegning av Statfjord B plattformen tegnet ved hjelp av Fortran programmet med tusen ukjente, eller noe sånt. Den laget Helge da han jobbet i Norwegian contractors i slutten av 1970 - årene. Den ble så støpt i betong, 300 meter høy, slept ut på 600m dyp for å pumpes for luft. Da fløt den opp, og ble så slept til Statfjordfeltet hvor det er 300 meters dyp og senket til bunds. Deretter ble dekket satt på plass. Jeg er stolt og syns alt er eventyrlig. Stolt av lillebroren min og de som jobbet med han. PS. Det flotte bilde kommer senere, må ha profesjonell hjelp. Men det kommer, bare gled dere.

26.03 Så kom hjelpen og som dere sere ovenfor stor Statfjord B  der i all sin prakt.

Fantasy og Science fiction

Helt siden jeg var liten har jeg drømt mye om å finne nye verdener, prate med mannen i månen, se spøkelser på kirkegården og lure på om uendeligheten fins der ute. Da vennene mine og jeg gikk tur om kvelden i måneskinn og nordlys, var det jo evigheten og tro og tvil vi snakket om. Det er ikke alle som bor nord for polarsirkelen og opplever nordlyset, men månen og stjernene en kald vinterkveld kan gi tanker og drømmer. Jeg må si jeg ble litt skuffet da Armstrong tok sine første skritt på månen. Troen på evighet ble litt borte for meg. Så for meg var ikke denne litteraturen så viktig, bøker som handler om en tenkt fremtid, men jeg vet at ungdom elsker den og vil fortelle at jeg selvfølgelig har lest mange bøker, men det var da jeg var barnebibliotekar og så nødvendighet av å lese alt som kom ut. Så faktisk leste jeg første bind av «Harry Potter og De vises stein» av J.K.Rowling første høsten den kom ut på norsk. Jeg må si at jeg frydet meg. Det var masse spenning i boka og tenkte at den vil alle unger og ungdom like. Troll og nisser er byttet ut med magiske trollmenn og flyvende gjenstander. Og midt i det hele er Harry Potter og venner, den nye Askeladden med venner. Ingen sak for meg å følge fortellingen. Harry Potter og Askepott har jo samme bakgrunn, foreldreløse og plagete barn. J.K.Rowling skriver godt og hun har funnet den mere moderne eventyrformen, masse herlig fantasi. Science fiction er en sjangerbetegnelse som skildrer tenkt fremtid, hvor man bruker fantastisk teknikk og spennende vitenskaplige fenomener. Den typen litteratur har jeg ventet lenge med å prøve meg på. Men jeg har lenge vist at Tolkiens «Ringenes herre» ,»Hobbiten» ,»Dungeons and Dragons», og rollespill har betydd mye for utviklingen av ungdommens bruk av data som del av sitt liv.

Da jeg skulle prøve å pløye ukjent mark, nemlig lese noe av den mengden av bøker som er kommet ut, pakket jeg ut en gave jeg hadde kjøpt til en 15-åring og startet å lese. Jeg hadde fått den anbefalt av en jente på bokhandleren som sa at det var toppboka til kjæresten. Den boka jeg snakker om er Ernest Cline: «Ready player one». Det ble et spennende møte med Science fiction. Fra første side ble jeg «hekta» som de sier ungdommen. I begeistring måtte jeg ringe til et barnebarn, Henrik på atten år også ivrig spiller, og spørre om han hadde lest boka. Nei, det hadde han ikke, men han hadde sett filmen. Den var fin, sa han. Litt forskrekket over at bestemoren leste boka. «Jeg er så begeistret og kan du ikke komme, så vi kan snakke om avatarer og visirer?» spør jeg med en gang. Boka starter 25 år frem i tid. Wade som er hovedpersonen, er som Askeladden ensom, uten foreldre og bor i en stabel av bobiler hos en utrivelig tante. Han har to liv, et i den virkelige verden og et i som han sier hans virtuelle verden som for han er den viktigste. Han ønsker å løse tre gåter for å bli styrtrik, men når han klarer den første, blir det spetakkel og livet hans i begge verdener står på spill. Det blir etterhvert så spennende at natt lesing måtte til. Det ender bra og en virtuell og virkelig kjærlighet kan blomstre. «Erebos» er en annen bok i samme sjanger, men ganske forskjellig. Her gjelder det et program som deles ut på en skole. Ingen må fortelle noe om sitt forhold til programmet. Da blir de straks kastet ut. Det er et spennende spill, så det går ut over nattesøvn, skole og til og med vennskap. En slags avhengighet oppstår og spillet som har implementert Kunstig intelligens får spillerne til å gjøre oppgaver som nesten fører til døden for noen av ungdommene. Boken er skrevet av Ursula Poznanski. Er det flere bøker av den sorten skal jeg lese flere. Jeg tror jeg kan bli «hekta».

3.april2021 Påske og påskekrim

 I 1966 flyttet jeg med min lille familie til Bergen. Vi hadde kjøpt hus og måtte begynne å jobbe.  Jeg var heldig og fikk allerede i januar 1968 stilling som bibliotekar på Universitetsbiblioteket. Det er et stort bibliotek som betjener alle avdelingene til Bergen universitet. Bøker av absolutt alle slag fantes i magasinene, og jeg fant min gode sovemedisin der nede. Små pocketutgaver av alle Agathe Christies kriminalhistorier. Ja, for når du har problemer,  og når man har tre små barn, må man sove for å klare dagen som kommer. Agathe Christie var fin for meg. Hun skriver slik at du kan legge fra deg boka og lulle deg i søvn mens du lurer på hvem som er morderen. Jeg trengte ingen sovetablett! Jeg leste ikke bare Agathe Christie i mine ti år på universitetsbiblioteket. Jeg jobbet de første årene på filologisk avdeling. Der traff jeg spennende mennesker som hadde filologi som sitt fag. Jeg ble inspirert til å lese mere litteraturhistorie. Lunsjen gikk som en røyk. Gledet meg til hver lunsj for der satt det alltid et menneske som kunne fortelle meg om bøker jeg burde lese og dertil fikk jeg mange spennende venner. De har forblitt mine venner selv om jeg har flyttet rundt senere. Jeg ønsker alle en fin og påske.

Påskeaften med Wergeland

 Henrik Wergeland

Ett lite kapitel om min norske manlige dikter som jeg setter høyest av alle. Siden tidlig ungdom har jeg hatt ham i mitt hjerte - han gir alt for sin nysgjerrighet og optimisme. Slik jeg ser på ham må han ha vært en begavelse som ikke klarer å styre alle inntrykk og følelser. Vet ikke hva som hadde hendt med ham idag. Han hadde vel blitt medisinert.Han vokste opp på Eidsvoll hvor faren var prest. Han var født i 1808 og døde i 1845, altså ble han 37 år. Allerede i sin ungdom begynte han å skrive små fortellinger for avisene. Han følte seg som en dikter. Men han gikk på universitetet for å bli prest, men fikk aldri et prestekall, for det levde han for sterkt. Han var så nysgjerrig, ville undersøke og prøve alt.

Det er naturlig for meg å begynne med folkeopplysningen han var så ivrig med. "Bokhyllen er den stige hvorved du bliver din overmanns lige." skriver han i sitt lille blad "Almuen". Der prøver han på alle vis å trigge folk til å lese og lære. Han var med på å fremme lov om folkebibliotek og få statstøtte Det tok tid, men han skrev og pushet på så loven ble satfest i 1836. Takk Henrik! Da han var 32 år ble han vår første Riksantikvar. Der gjorde han en fantastisk jobb med arkivene som han ville skulle befeste norsk historie

Han var en liten gutt da Den norske grunnlov ble befestet, men han syntes det gikk sent med å feire dagen 17. mai. Han jobbet hardt for saken, hans største håp var et fritt land. Men allerede mens han levde fikk han æren av å ha «stiftet dagen». Han ville at det skulle være barnas dag og han satte igang tog med barn, kanskje flest gutter. Selv red han foran på sin hest, Brunen. Han skrev også mange dikt til 17. mai. Best husker jeg «Småguttene nasjonalsang: Vi ære en nasjon vi med». Vi kan takke Henrik Wergeland for vår 17.mai feiring, selv om vi har hørt andre også var med å starte feiringen.

Andre land feirer nasjonaldagen med militærparader, mens vi feirer med flagg, glade unger og masse pølser og iskrem.

Som lyriker topper han det meste. Han var en fantastisk lyriker. Hans dikt til kjærligheten, blomster, dyr og fedrelandet er mange, mange. Han døde jo av tuberkulose allerede som 37 åring, men de diktene han skrev like før han døde hører til de beste :»Til foråret» og «Til min Gyldenlak». Diktene hans gir meg masse trøst og glede.

En viktig diktkrets jeg vil nevne, er «Jøden, Ni blomstrende tornekviste». Det skrev han i 1842, samtidig som han prøvde å få oppheve grunnlovens paragraf som nektet jødene tilgang til riket. Den loven fikk ikke Wergeland oppleve bli fjernet. Men det ordnet seg for jødene i 1851, og siden har jødene hedret Wergeland med blomster på hans grav hver 17. mai.

Henrik Wergelands siste gjøremål for folkebiblioteket, var en privat utlånsmulighet han gav almuen ved å åpne Grotten, som han hadde bygd til seg og sin elskede Amalie. Der kunne alle komme å låne bøker. Men den muligheten for allmuen varte ikke lenge da han måtte selge Grotten fordi han tapte en av sine mange søksmål. Han var selv ingen jurist og hadde heller ikke råd til hjelp. Henrik Wergeland var en diktersjel som levde intenst i tiden, og vi som har et fritt land kan være takknemlige for at han har levd her.

Forbudte bøker

7.april, onsdag etter påske. Jeg har fått min andre koronasprøyte og føler meg som et fritt menneske igjen. Da passer det vel bra å snakke om dette emne.

I begynnelsen var ordet, heter det i Bibelen. Ord kan ha makt. Slik jeg føler det. Slik er det for mange ledere, i det politiske liv, i store bedrifter og i autoritære samfunn. Vi har alle hørt om bokbrannene i Tyskland under krigen. Nå i 2019 brente noen Koranen i Kristiansand. Så får vi høre at pakistanere brenner det norske flagg i hjemlandet sitt. Vi har hørt om russiske forfattere som blir sendt til Sibir for det de har skrevet i bøker og forfattere som blir nektet å hente Nobelprisen sin. Vi husker da Salman Rushdie fikk en Fatwa mot seg, da han gav ut boka «Sataniske vers»! Han skulle drepes. Boka handler om en filmstjerne Gibreel som i drømmer opplever livet til profeten Muhammed. Det er masse humor og mye ironi i den boka slik jeg ser det. En norsk forlegger, William Nygaard d.y. fikk boken oversatt og gitt ut. Han ble skutt og nesten drept utenfor sitt hus. Ingen drapsmann funnet. Av og til går det litt vilt for seg i bokens navn. Det gikk ikke så mye bedre for Agnar Mykle og Jens Bjørneboe som gav ut litt for vovete bøker for den gode smak. Det skjedde i 50- og 60- årene. Begge forfatterne ble utsatt for rettsforfølgelse og forbud. Det er ikke bare bare å være forfatter bestandig. De jobber med sine bøker og så får de bare kritikk og utestengelse. Noen andre forfattere som nå er utestengt fra det gode selskap er de som skrev om indianere, samer og emner som kan berøre raser eller urbefolkninger. Da jeg var liten elsket jeg jo indianerfortellinger. Min bror fikk mange. De var så spennende. Jeg likte også «Onkel Toms hytte»» av Harriet Beecher-Stowe. Jeg elsket også «Laila». En bok fra Finnmarken av J.A. Friis. Det er slik at de regnes for imperialistiske bøker, nemlig skrevet av hvite. Selv Astrid Lindgren og Torbjørn Egner har ikke unnsluppet fordi de snakker om «negerbarn». Men nå har vi passert postkolonialismen og er over i verdenslitteratur og ekokritikk. Det ifølge Tonje Vold: « Å lese verden».

Mørkes hjerte, en fantastisk bok

Søndag 11.april 

I går leste jeg i en avis at HBO Nordic skal sende en filmserie av filmskaper Raoul Peck som heter "Exterminate all the brutes". Da jeg leste videre skjønte jeg at den var bygd på romanen "Mørkes hjerte" av Joseph Conrad fra 1902. Det er blitt en kultbok skjønte jeg da jeg snakket med en ung student. Conrad reiste rundt som sjømann i sin ungdom og var også på Kongofloden i Afrika. Da jeg leste den for vel ett år siden, var det som jeg var tilbake i den eventyrlige Afrika hvor natur og dufter tryllebunder deg. Kurtz som er hovedpersonen, blir vi kjent med som en sårbar men også en mann med mye selvfordervelse i seg. Jeg sier, spring på biblioteket eller les boka på nett, det er den vert.

Jeg har et ønske som jeg brenner for

Torsdag 15.april

Kjære venner! Jeg har et ønske om hjelp! Jeg vet at de fleste av dere likeå lese og at dere nyter å lese før dere sovner. Men jeg tror ikke at barn og ungdom gjør det? 

Mitt ønske er at dere hjelper meg med å dele min blogg og arbeide for at alle skal pusse tenner og lese 1/2 time i en god bok før de sovner . 

Jeg appellerer til dere fedre og bestefedre spesielt, gå forran med et godt eksempe! Spør på bibliotek eller bokhandler om bøker som barna liker. Titt på dem å se om du tror det er riktig for det barnet eller den ungdommen. Jeg vil også hjelpe!

Hvordan skape leselyst

Søndag 18.april

Da jeg i 1982 ble skolebibliotekar for ti skoler i Lørenskog kommune, som ligger i Akershus fylke, nå Viken fylke, fikk jeg bruke alt det jeg hadde lært som elev i Tønsberg. Jeg leste barnebøker i alle ledige stunder. Dro rundt på alle skolene, det var syv barneskoler og tre ungdomsskoler.

 Ungene mine som jeg kalte dem, var akkurat som alle unger, nysgjerrige og hyggelige. Det var lett å komme i kontakt med dem. Men når jeg spurte om hva de likte å lese, ble svarene noe forskjellige. Jentene leste mere enn guttene. Mange av guttene sa at det var kjedelig å lese. Dataspillene var enda ikke så mange, så hva var grunnen? På den tiden var det en forskning igang om lesefart. Det var Carl Thomas Carlsen som hadde kommet til at hvis mennesket bare leste åtti ord i minuttet var det funksjonell analfabet. Det ble sagt at hvis barna etter 3. klasse leste mindre enn femti ord i minuttet så var det et problem (3. klasse da er 4.klasse nå).

Jeg og min kollega på folkebiblioteket, Brit Utvik, satte igang å gjøre noe. Vi måtte få opp lesefarten og lesegleden til barna og spesielt guttene som hadde gitt opp å åpne en spennende bok. En ide vi fikk var å kjøpe fagbøker, bøker om ting guttene likte å gjøre. Jeg hadde med meg frimerkebøker, enda var det gøy å samle frimerker. Jeg hadde med meg bøker om fluebinding for guttene fisket mye i kjernene rundt i Lørenskog og Rælingen. Tegneserier var også en inngang til litteraturen. Jeg valgte å gå inn i alle klasser fra 1. til 9. minst en gang i året og snakket om nye bøker. Jeg påla alle å lese i en 1/2 time hver kveld, ikke leksebok men en spennende bok, og så måtte de ikke gi opp en bok før de hadde lest minst tyve sider. «Alle bøker må få en sjanse», sa jeg. De tok det jeg sa veldig alvorlig og prøvde så godt de kunne. Det hendte at jeg traff barn på gata som sa «Å, Gerd, jeg glemte å lese i går kveld, så i dag skal jeg lese en hel time.» Ja, jeg var på fornavn med dem alle.

Blir boka borte?

26.april   For noen uker siden fant jeg en nyhet i Klassekampen som fikk meg til å sperre opp øynene. Det var noen som hadde skrevet om en bok som het "Litteraturens slut". En svenske med navn Sven Anders Johansson var forfatteren. Siden den var ny i Sverige, ringte jeg mitt barnebarn Marco som bor i Sverige. Han kjøpte dem og sendte meg den i løpet av noen dager.

Forfatteren viser mye kjærlighet til litteraturen, men begynner med om hva lydbøker gjør med lesingen, skrivingen, tenkingen, ja om den egentlig er bra for oss. Det er slik at i Sverige har bruken av lydbøker eksplodert .. Så Johansson diskuterer om boka som medium forsvinner, og hva da med skriftspråket vårt? Men han avslutter med at vi har alltid meddelt oss i skrift og tale, så nå skal vi bare fortsette som om ingenting har hendt.

Jeg vil avslutte i dag med en fin beskrivelse Johansson har av barn som lærer seg å lese. Når han eller hun lykkes å stave seg gjennom en mening, tar seg videre til neste og vender bladet, en ny verden åpner seg , og en mulighet til å forlate nuet og rommet oppstår, en magisk kraft til å være medskaper oppdages. .

Litt humor og spenning i livet

Søndag 2.mai

Villmarksliv og humor

Da jeg leste tolv bind av Jack Londons Villmarkslivsserie, hadde jeg hjernerystelse og beskjed om å ligge stille. Jeg var 20 år og bodde på hybel hos Fadum i Tønsberg og der sto de i bokhylla på hybelen, klare. Det ble en interessant reise i Canadas skoger. Om jeg hadde vært født jeger og fisker hadde nok de bøkene vært brobygger for mitt videre liv. Slik ble det ikke, men jeg husker at jeg koste meg veldig i de uberørte skogene, de ulende ulvene og vann full av fisk.

Mine oppvekstår var i Tromsø, kalt «Nordens Paris». Men byen er også kalt «Ishavsporten».


Herfra dro skutene til Grønland og Svalbard, og ombord var det barske menn, isbjørnjegere og fangstmenn. De overvintret om igjen og om igjen. Noen av dem kom tilbake og fortalte om livet i ensomheten. Noen skrev bøker, andre som Henry Rudi med 25 overvintringer pleide å sitte på Macks ølhall i Tromsø og fortelle. Det hadde vært et eventyr å høre på. Nå var det så at jenter ikke fikk komme inn på ølhallen, bare når de var rødruss. Det var urettferdig, syntes jeg. Så endelig kom min tur, vi hadde fått russelua og vi stormet ned på ølhallen, men da var helten ikke tilstede. Han har ikke skrevet selv, men mange bøker er skrevet om han.

Johan Giæver derimot skrev masse. Hans interesse var fangst og forskning i polare strøk. Han dro i ung alder som gast til Kvitsjøen. Slik startet hans eventyrlige liv. Han ble leder for Norsk polarinstitutt. Hele tiden skrev han dagbøker. Allerede som 20- åring skrev han sin første bok. Ti år etter kom «Fangsthytter og jegerliv på Øst-Grønland». Han elsket tydeligvis å skrive og han bruker masse humor. Når han skriver om barndommen sin i Tromsø i boka: «Lys og skygger i Sjøgata», da merker jeg at det er min barndom også. Jeg bodde i Sjøgata etter krigen i åtte år, og selv om han var barn 30 år før meg, kjenner jeg meg igjen i boka. Det var fylliker, lettsindige damer og guttunger som fant på de mest finurlige rampestreker. Midt oppi det hele var det varme og humor. Takk til humoristen og eventyreren John Giæver.

En annen forfatter som vokste opp samtidig med meg, vi møttes i Storgata, tittet på hverandre men ble aldri kjent med hverandre. Det var Arthur Arntsen, Oluf ble hans navn. Han dro nok ikke på selfangst, men han hadde i seg humoren, den litt barske humoren som jeg tror selfangerne hadde formidlet til oss. Deri er det mye bannskap. Jeg lærte det også i gata, men det var ikke lov å si det hjemme.

Ja, Tromsø var en fin by å vokse opp i. Den moderne villmarkslitteraturen handler ikke om fangstliv, nei nå er det modige menn og kvinner som risikerer liv og lemmer for å finne seg selv. Kanskje ikke alle må finne seg selv, noen har bare en sterk eventyrlyst , en dragning mot det ville. Lars Monsen har en slik dragning, han må bare avsted på nye turer. Det flotteste han etter min mening har gjort var å ta med seg tolv funksjonshemmede på en utfordrende tur, den het: «Uten grenser». Alle på den turen fikk masse igjen, fordi Lars Monsen var den perfekte turleder med all sin erfaring. Han har gitt ut bok om turen og mange, mange bøker om andre turer på eget forlag. Kos dere. Bibliotekene har sikkert bøkene.

Bestemor i farta

Det å være bestemor er både trivelig og utviklende. I møte med barnebarn skjer det overraskende saker. "Hvorfor liker du så godt å prate" eller "Hvordan er det å være så gammel". Forøvrig følger det ikke nattevåk eller opdragelse i stor skala med i bestemorskap. Det er bare en stor glede og fornøyelse.

Man tenker ikke på det å bli bestemor når man er midt i barnefødsler og de bekymringer som følger med det. Nei, det kommer som en stor overraskelse. Jeg er glad den lille «pillen» ikke var kommet da jeg startet mitt vokne liv. Da hadde nok ikke alle mine barn kommet så tidlig og så mange. Men altså takket være mine fire fantastiske barn, er jeg blitt bestemor. Jeg har fått ni barnebarn, seks gutter og tre jenter. De er alle forskjellige, jeg ser dog ingen likhett med meg. Kanskje hvis flere av dem var jenter , hadde jeg kanskje funnet noen likheter. Men det kan være like bra for jeg har en haug med feil. Det er kanskje grunnen til at de liker å være sammen med meg. De kan slappe av. Og det er tydelig det de vil. Kan vi komme å slappe av hos deg. Det betyr overnatting med bacon og egg til frokost eller pannekaker. Eller de kommer for å tjene seg en slant. De pusser sølvtøy til jul, maler, klipper gress. Noen er gode til å klatre i trær og hugge av toppene. Jeg tror trærne vokser to meter i året for tiden, og jeg vil ikke miste den fine utsikten jeg har.

Jeg tror ikke jeg kunne leve uten barnebarna. Etter at jeg ble enke merker jeg at de gjør meg godt. Jeg stoler på dem og de sier hva de mener. Barn er så ærlige. Jeg liker å være sammen med unger. Jeg var leder for en SFO i ti år. Det var starten på fritidsordningen for barn i Norge, Vi hadde da en god økonomi og jeg hadde stor frihet til å drive SFO slik jeg syntes var riktig for barna. Det viktigste var trygghet. Det andre var masse lek. Det tredje var fritidaktiviteter. Jeg fikk flinke assistenter til å drive sjakk, dans og fotball med mer. Turer i skog og mark og badeturer. Jeg gledet meg hver dag på jobb. 

Bestemor i farta 2

Mandag 10.mai

Barna spør meg ofte om å fortelle om gamle dager. De syns det er rart at det ikke fantes TV og Dataspill når jeg var liten. "Ja, men hva gjorde dere da, hva lekte dere?" Jentene lekte med ball på vegg, guttene spilte fotball. "Ja, men hvorfor spilte ikke jentene fotball? Stakkars dere. Det må ha vært kjedelig." Jeg prøver å si at vi jenter hadde det ikke kjedelig selv om vi ikke spilte fotball. Vi likte å spille med stor ball mot vegg, eller med to til tre baller. Det var ganske vanskelig men mange var flinke. Så hoppet vi paradis og hoppet tau. vi brukte lite tau og svingtau. Men det morsomste var sanglekene. Det va Tyven, tyven, Slå på ring, slå på ring og Bjørnen sover. Det var bare noe vi holdt på med når vi var ute i gata eller i friminuttet på skolen. Når vi gikk på besøk til hverandre , byttet vi glansbilder, spilte brikkespill eller fortalte spøkelseshistorier. Nei, vi kjedet oss ikke når vi var sammen. Men alt forandret seg når vi ble 11 - 12 år. "Ja, hvorfor forandret det seg da?" Jo, da ville guttene være sammen med oss. Da dro vi på ski og skøyter for å treffes. Vi gikk på fjellet for å bli brun og se etter venner. Så likte vi å gå på kino. Det var helt fantastisk å se de flotte filmene fra Amerika med sang og dans. Vi begynte å flørte og lage dansemoroer hjemme hos hverandre. Det var ikke alle som kunne ha dansemoro forrsten, for man måtte ha grammofon og de rette platene. Det var ikke alle som hadde grammofon eller penger til å kjøpe grammofonplater. Det var noen som hadde plater og noen grammofon og noen kunne spille litt på gitar og munnspill. Det var en trivelig tid i 11 - 13 års alderen. .

Lykkefølelse

Torsdag 13.mai

Jeg våknet i dag i godt humør, og da jeg fikk trukket fra gardinene, flommet solen inn og jeg så bjørker så herlig lysegrønne og havet hadde svake krusninger. Hva gjorde jeg da? Jo, jeg satte på Leonard Cohen og spilte "Danse me to the end of love" og  leste Wergelands dikt "For første gang". Roen senket seg over meg og et lykkeøyeblikk dukket opp i mine tanker. Det var da mitt yngste barn, Kristoffer ble født og han lå i armene mine. Den lykken var kanskje ikke så rar når man tenker at året før hadde jeg mistet et barn, og i hele svangerskapet var jeg skrekkelig engstelig. Lykkefølelse kommer og går, så grip den når den er der.

Bestemor i farta 3

Bestemor fortell om krigen.

"Vi har hørt om krigen på skolen, men det er mer spennende å høre det fra deg," sa barna. -  Jeg var tre år da 2.verdenskrig startet. Barn som lever med foreldrene sine er trygge og alt er ok. Men når man er 4 1/2 år og mamma og pappa begynner å krangle og snakke om politikk som et lite barn ikke skjønner, så blir det redd. Tryggheten er borte.

Vi bodde da i Svolvær hvor min pappa var politisjef.  Pappaen min som jeg var så glad i,  gjorde noe politisk som var galt for min mor. .Vi flyttet fra min elskede tante og skjønne besteforeldre og til en annen by langt nord i landet. Den byen var Tromsø, en viktig by for sjøfart og handel med Russland. Det er en flott by som jeg regner for min by. Der bodde vi under resten av krigen uten noen familie.. Men jeg fikk venner i gaten. De har jeg den dag i dag, selv om flere er døde. Det er noe annet vi kan snakke om det å bli gammel og miste mange rundt seg. Men nå snakker vi om å være barn i krig. Min far var byfogd og vi hadde til og med vannklosett så vi bodde ganske fint. Det var vanlig med utedo den gangen. Det er igrunnen hyggelig med utedo for da kan man sitte sammen å prate for utedoene hadde flere hull ved siden av hverandre. Men vi bodde i et noe moderne hus. Etterhvert ble de matmangel.

Familier som hadde små barn, fikk kjøpe melk på meieriet. Smør var det dårlig med, og slett ikke fløte. Sukker og mel var på rasjoneringskort, så det måtte spares til festlige anledninger. Sjokolade og godterier fantes ikke. Tyske soldater ville gi oss godterier for de likte barn og savnet sine egne, men ingen fikk lov til å ta imot. Frukt kom sjelden til oss i nord, så det vi fikk var grønnsaker. Fest ble det når pappa skrapte en kålrabi. Det smakte saftig og godt. Hvalkjøtt, fisk og poteter var sikringskost, sammen med bær som tyttebær, blåbær og multer. Alt som kunne vokse langt i nord, fikk vi å spise. Ja, så var det tran da. En spiseskje hver dag - da var vi berga. Dessuten hadde vi gris i kjelleren og pappa gikk på rypejakt. 

Vis meg din bokhylle så skal jeg si deg hvem du er

26.mai

Vis meg din bokhylle og jeg skal si deg hvem du er

 «Den som har en hage og en boksamling behøver ikke å savne noe» sier Cicero

Ja, nå må jeg komme med en alvorlig bekjennelse. Jeg pleier så snart jeg kommer til et nytt hjem å titte i familiens bokhyller. Det høres frekt og uerbødig ut, men helt siden jeg var liten og hjalp til jul med å tørke støv av bøkene i bokhylla hjemme, har det vært interessant for meg å titte i bokhyller. Noen hadde serier spesielt av norske forfattere, som Ibsen, Lie, Kielland og Bjørnson pent innbundet i skinn. Så var det Aschehoug og Gyldendals leksikon, begge i mange bind, Det var dengang i 1950 - 1970 årene. I tillegg hadde de fleste bøker av spesielt dalevende norske forfattere. Men det som gjorde meg nysgjerrig var den andre litteraturen. Hvilke interesser fantes i det hjemmet. Noen imponerte meg sterkt med sine boksalg. Jean-Paul satte og Simone de Beauvoirs livslange vennskap måtte jeg tenke på når venners bokhylle var full av filosofi og natur og reiseskildringer. Det var for meg en fin måte å bli kjent med mennesker på. Noen imponerte meg sterkt med sine bokvalg.  Men det var ikke bare disse parene kalt «soulmates» jeg fant, neida mange var tydelig reisehungrige, noen hadde masse humorbøker og noen hadde sjakk som sin favoritt. Min hobby varte lenge, men så plutselig forandret det seg.

Så hva har skjedd med mine muligheter til å se på og studere bokhyller. De ble ganske elendige. Når minimalismen dukket opp i de unges hjem, ble ikke bokhyller så viktige, men noen hyller fikk plass for vakre prydgjenstander og noen bøker, uten at det skulle virke forstyrrende for helheten, tror jeg. Sørgelig for meg, men de nye elektroniske platformene som lydbøker, Amason pg så videre har nok gjort det lettere for mine venner å søke litteratur

Kvinnesak/Menneskesak

03.06.21

I dag hadde jeg tenkt å snakke om rasisme, men etter å ha lest Sara Omar "Dødevaskeren", må det bli kvinnesak. Boken handler om menneskene på et lite sted i Kurdistan, hvor kampene mellom Iran og Irak herjer, og Tyrkia ikke viser noe hjelp. Så får vi høre om lille nyfødte Frmesk, en liten jente som er uønsket av sin far. Han vil kvitte seg med henne ved å grave henne levende.

Dette er mye om menn som klamrer seg til makt med koranen i ryggen. Jeg blir stadig så opprørt over slike historier. Forfatteren som fikk Bjørnsonprisen i år, er kurder av opprinnelse men kom til Danmark i 2001. Jeg så et intervju med henne på TV, og så at hennes vakre ansikt var preget av angst og fortvilelse.

Jeg hadde lunch med min sønn, Kristoffer i går, og overøste han med mine tanker om kvinners mangel på rettigheter i disse landene. Ja, svarte Kristoffer, verden går svært sakte fremover i disse saker, bare økonomisk bedring, middelklassens vekst og lov og rett kan skape et bedre land for dem. Kristoffer prøver på den måten å roe sin mor ned. Men jeg gir meg ikke, og for egen regning vil jeg nevne ledere med god moral og omtanke for sine medborgere. Det er vel en menneskesak og ikke bare en kvinnesak.

Island i mitt hjerte

Søndag 19.juni

Nå har sommeren kommet med sol og regn og masse glede.

Selv har jeg nettopp kommet fra en liten tur til min kjære barndomsby, Tromsø. Jeg har troffet venner og vært på steder som betyr noe for meg. Jeg må fortelle dere, mine venner hvor mye en slik liten reise betyr for meg. Selv en liten times tur med buss kan gi masse tanker og gleder. Heldigvis at coronatiden er snart over, så lar det seg gjøre å røre på seg for oss alle.

I dag har jeg lyst å fortelle en om en reise jeg tok  til Island da jeg var 21 år. Ja, nå skal dere høre: Jeg var ferdig på bibliotekskolen, og jeg lengtet etter å se verden. En islandsk student fortalte at jeg bare skulle søke om stipend. Som sagt så gjort, og snart var jeg på tur med Loftleidur, det islandske flyselskap.

. Jeg holdt på å blåse av flytrappa da jeg ankom flyplassen utenfor Reykjavik, og det regnet i tillegg. Men ingenting syntes å bite på meg. Jeg ble vel installert på Gardur og det som fulgte var bare glede og spennende opplevelser.
Jeg ble overrent av ønsker om vennskap og mennesker som prøvde å få meg til å stemme på forskjellige partier. Det var nok studentvalg der i september. Det ble dårlig med stemme fra meg for dette gikk meg helt over hodet. Men vennskap sa jeg ja til, og det var mange. Det var nemlig mange utenlandske studenter som var på Island og nesten alle bodde på Gardur. Særlig en amerikaner som het Michel Kraus var veldig ivrig. Han studerte språk og dialekter, hadde nettopp tatt sin doktorgrad i gaelic, et gammelt irsk språk og fant min nordlandsdialekt svært interessant. Men da han begynte å pirke og si at jeg ikke snakket ren Tromsøværing, ble jeg litt irritert på han. Han hadde noe rett, jeg hadde jo noe av dialekten min fra Lofoten, men å drive på slik syntes jeg var vel mye. Men i realitet ble jeg nok der og da forelsket i han. Heldigvis ble ikke han så betatt av meg og det var bra for jeg hadde så mye å lære og og tenke på, og dessuten hadde jeg jo Gunnar, kjæresten min i Norge.

. Livet på Island ble for meg som en uendelig drømmetilværelse. Islendingene har mye av det norske i seg, men mye annet også. Tenk at hver torsdag kl.17 var alt stille på Gardur og i byen forøvrig for da var stunden da professor Stefansson (tror jeg navnet var) leste høyt i Autvarpi (radio på islandsk.) Ja, hva leste han som var så fantastisk at alle måtte sitte hjemme å høre på! Jo, Njåls saga. En fortelling om Njål og hans kamp for sin familie og ætt. Jeg ble helt imponert, tror ingen hjemme i Norge ville sitte pal foran radioen for å høre Snorres kongesagaer opplest, selv om det er norsk kongehistorie. Jeg skjønte fort at bøker var svært viktige for islendingene. De hadde husene fulle av bøker, diskuterte nye bøker og det var vanlig å ha skrevet en bok selv. Jeg fikk selv mange bøker i gave i løpet av det året jeg bodde der både på norsk og islandsk. Jeg ble etterhvert god i språket, og leste mye, men sikkert ikke så mye som islendingene selv. Neste gang fortsetter min fantastiske beretning om Island.

Island i mitt hjerte 2

Tirsdag 29.6

Noen av mine beste venner ble norsklektor og lyriker Ivar Orgland og hans kone og tre barn. Jeg var ofte hos dem, av og til passet jeg barna deres. Men det hyggeligste var at når Ivar måtte bort, til Norge eller andre steder, fikk jeg undervise på universitetet for norskstudenter. Igjen var det min dialekt som var interessant, men jeg snakket ofte om mine favorittforfattere som Knut Hamsun og Johan Falkberget.

Jeg ble selv undervist i nordisk litteratur, spesielt islandsk. Viktigst ble Haldor Laxness (1902 - 1998). Han hadde fått Nobels litteraturpris i 1955 og var absolutt stor for hver islending. Han har skrevet mange verk, og av dem vil jeg gjerne nevne «Islands klokke». Laxness skriver så godt og han liksom driver oss inn i armodens tid på Island. Året er 1700. Folk betaler skatt til danskekongen. Danske fiskekompani styrer fisket, som islendingene er så avhengige av. Sulten er så stor at de spiser og gnager på bøkene som de har skrevet på skinn, eller bruker dem til varme i senga. Bøkene som er Islands skatter! Her gestalter da Laxness mennesketyper som nesten uten å vite det kjemper for Islands frihet. Han beskriver disse menneskene så levende i all sin elendighet at for meg ble boka en riktig «pageturner», det er bare et utrykk vi leseglade bruker om bøker som en morsom eller veldig spennende. Nå har Laxness skrevet mange, mange bøker, og de fleste er oversatt til norsk. Som en kuriositet kan nevnes at han fikk Stalinprisen i 1949.

Det gror i hans fotspor mange unge forfattere som har tatt opp arven etter han, bl.a Jon Kalman Stefanson og Audur Ava Olavfsdottir.
Jon Kalman Stefanson har skrevet trebindsverket «Gutten». Den er skrevet i Laxness ånd. Naturen på Island, denne pur unge gutten, havet og kulden, hele historien river i oss , - klarer ikke å slutte og lese.
Audur Ava Olafsdottir har en annen vinkling på sine romaner. Hun skriver på sin egen kvinnelige måte. I «Frøken Island» skriver hun om en ung poet som kommer til Reykjavik, hovedstaden på Island, for å skrive. Men det er ikke enkelt å få kontakt med forlag, det er lettere å få kontakt med media. Hun er vakker og blir tilbudt en plass i konkurransen om å bli Frøken Island. Det er selvfølgelig ikke hennes ønske, så hun bestemmer seg får å sende inn manuskriptet sitt på sin venns navn. Det blir antatt! Jeg tenker litt på den norske forfatter Agnes Ravatn når jeg leser Audurs bøker. Hun fikk Nordisk råds pris for boka «Arr». Den handler om Jonas Ebeneser. Audur beskriver så herlig om hans ønske å få dø og bli kvitt livet sitt. Han flykter fra Island for å fikse det, men så møter han på mennesker som trenger hans hjelp, og etterhvert får han ikke tid til å gjøre det han er kommet for - avslutte sitt liv. Herlig bok! I alt dette ble jeg plutselig grepet av en kunstmaler som heter Johannes S. Kjarval som enda levde da jeg var der, men han var nesten uoppnåelig trodde jeg, han var en legende mens han enda levde. Jeg fikk heldigvis en bok med hans kunst som jeg titter i av og til. For bokelskere og naturelskere er Island et fantastisk land å komme til.

Kjærlighet

Hallo, hvem er ikke opptatt av kjærligheten! Kjærlighet er vel noe av det viktigste for oss alle, og forfatterne har oppfattet det og mange gir oss fantastiske leseopplevelser i håp, lengsler og kjærlighet.
Jeg kan nyte en «Feel good» bok fylt av intriger og kjærlighet og kan drømme meg helt bort. Når jeg sier « Feel good» bøker mener jeg bøker som er uten for mye tankevirksomhet, men er lett å fatte og enkel å forstå, folkelige og koselige. Jeg gråter og ler og koser meg, og timene flyr avsted. Noen av bøkene er jo om ulykkelig kjærlighet og da gråter jeg jo enda mere. Jeg vet ikke riktig hvilke bøker jeg skal nevne, har jo lest i mange, mange år. Jeg må vel si at Johan Falkbergets «An-Magritt» er noe av det sterkeste jeg har lest ved siden av Leo Tolstoj: «Anna Karenina». Den første handler om An-Magritt fra gruvesamfunnet i Røros, jenta som klarer å holde samfunnet oppe ved sin styrke og sin tro, og om hennes kjærlighet til Johannes. Det er et stort epos. Anna Karenina bryter ut av sitt ulykkelige ekteskap. I sin kjærlighet til grev Vronskij ofrer hun alt. I motsetning til An-Magritt mister Anna-Karenina all fornuft i sin sterke kjærlighet. Disse bøkene leste jeg i min ungdom, og derfor har de ligget der og vært viktige i mange av mine valg i livet. Tenkte vel ikke på dem der og da, men i ettertid ser jeg at de har hatt betydning for meg. Er du ung, les dem! Robert James Waller har skrevet boka «Broene i Madison county». En sterk kjærlighetshistorie mellom to voksne mennesker som varer i fem dager. Så dukker familie og fornuft opp, men savn og lengsler fortsetter så lenge de lever. Boken er filmet med kjente skuespillere og er verd å se om du har sans for en sterk og dyp kjærlighetshistorie. Ian McEwan er en stor nålevende engelsk forfatter som blant annet har skrevet «Om forlatelse» som handler om en sterk kjærlighets ødeleggelse på grunn av en liten tåpelig løgn fra en søster, som hun resten av livet prøver å bøte på. Bakgrunn er også 2. verdenskrig. For meg er det en fantastisk bok. Om forlatelse er noe vi alle må lære å be om, men også motta.
Men kjærlighet er så mangt, også sex. Så la meg starte med en fransk forfatterinne som heter Anais Nin. Hun var god venn med Henry Miller i 1940 - årene. De inspirerte hverandre til å skrive erotiske fortellinger. Anais skrev «Venusdeltaet». Det er en novellesamling. Herlige og erotiske er hennes historier. Det var visstnok en boksamler som ville gi dem, altså Nin og Miller, 100 dollar i måneden for å skrive slike noveller. Jeg vet ikke om det er rett, men det er en morsom historie.
Jeg tror at E. L. James som skrev «Fifty shades of Gray» har tjent masse mere enn de to som skrev erotiske fortellinger i 1940 - årene. Make til populære bøker og filmer skal man lete lenge etter. For meg er virkemidlene litt fantasifulle og sterke, men jeg har lest med undring og nysgjerrighet. For det skal man være, nysgjerrig altså. Det går ikke å slutte dette kapitelet uten å nevne dikt. Det er selvfølgelig kjærlighetsdikt jeg tenker på. Mange av oss har vel prøvd å skrive dikt i den yre ungdomsfasen, hvor vi i en forelskelse er helt forhekset av den utvalgte. Får man ikke til å skrive selv, kan man lese. Det fins mange, mange vidunderlige kjærlighetsdikt der ute. Det er bare å drømme seg bort. Gyldendal forlag gav ut «Norske kjærlighetsdikt» i 1957. Den har jeg i bokhylla og har i alle år vært nyttig for meg i lykkelige kjærlighetstider men også når den ulykkelige kjærligheten slår til. Mange av diktene handler nemlig om nettopp ulykkelig kjærlighet. Her er et sitat av vår store forfatter Knut Hamsun: »Spør noen hva kjærlighet er, da er den intet annet enn en vind som suser i rosene og derpå stilner av. Men ofte er den som et ubrytelig segl som varer livet ut, og varer til døden. Gud har skapt den av mange slag og sett den vare og forgå». Sist jeg var i byen, Oslo altså, så jeg på gaten et dikt. Det var satt inn bokstaver i asfalten og lød slik:» Det er den draumen me ber på - at noko vedurderlig skal skje». Forfatteren var Olav H. Hauge. Jeg fikk nesten lyst å danse videre. For er det ikke akkurat slik livet er, vi gir aldri opp håpet at noe vidunderlig skal skje! Husk også at kjærlighet går aldri av mote! Til sist vil jeg nevne «Et lite liv»av Hanya Yanagihara. Boken handler om fire mannlige studenter som bor sammen i en leilighet på Manhattan i New York. Håp og kjærlighet er drømmen for alle. Men en av dem er meget fysisk og psykisk skadet. Alle vil hjelpe han fordi han er meget sympatisk, men han vegrer seg og ber om unnskyldning for sin eksistens. Etterhvert kommer hans fortid frem og vi skjønner grunnen til hans avstandtagen. Boka gjorde sterkt inntrykk på meg og jeg fikk veldig trang til å be omforlatelse for ting som har hendt i mitt liv. - Ja en god bok kan ha stor betydning for oss. Det har vel med at man får i hånden den rette boka i det rette øyeblikk.

Del denne siden